Charlie Kaufman, hjernen bak moderne klassikere som Being John Malcovich, Adaptation og Eternal Sunshine of the Spotless Mind, har inntatt registolen og legger med Synechdoche NY den hittil mest perfekte kransen på en allerede imponerende kake. Nok en gang er flytende identiteter og sammenblanding av fiksjon og virkelighet, liv og idéverden del av oppskriften.

Teaterregissøren Caden Cotard står i sentrum av begivenhetene med et miserabelt privatliv og et svimlende ambisiøst teaterprosjekt; en slags totalspeiling av eget liv og lengsler i en innendørs rekonstruksjon av New York. Sentrum er egentlig en forvirrende betegnelse i denne sammenheng da filmens kjerne best beskrives som et svart hull som Caden gradvis forsvinner inn i. En kaleidoskopisk karusell av en fortelling som hele tiden biter seg selv i halen: Han er deprimert, familien forlater ham, kroppen svikter. I en jagende selvransakelse fordyper han seg i teateret, men et sted på veien mister han taket på kronologien.

Fiksjonen innhenter ham, rollefigurene tar over stafettpinnen og blander seg i livet hans. Kaufmans film kan minne om Cadens teater i ambisjonsnivå, men tross den litt hysteriske konstruksjonen klarer han, i perfekt balanse mellom fantasi og realisme, å formidle noe helt hjerteskjærende; en påminnelse om hvordan livet tikker i vei mens vi venter på at det hele skal begynne.

Løp!