Death by nostalgia: Nine er basert på en musikal fra 1982, basert på Fellinis 8 ½. Puh.

Den portretterer en aldrende italiensk filmregissør på sekstitallet. Han er bedre på jetsett enn filminnhold – dvs., han har visst gjort noe “helt fantastisk” en gang, men så er det gått tomt, gitt. Musikalformatet løser ut det velkjente filmproblemet med å illustrere hva som skjer oppe i hodet på filmens protagonist, i den forstand at straks de begynner å synge forstår vi at vi er en del av hovedpersonens romanse. Og apropos romanse:

Dette minner litt om den nokså vemmelige Bertolucci-filmen The Dreamers fra 2003: En hyllest til det cinefile sekstitallet med brune toner, raske biler, jump cuts og whatnot. Gjort på totusentallet får sånne opplegg en incestuøs slagside: Eldre filmregissør bruker den kåte dandyismen sin på filmmediet i stedet for på selve livet

Er du som meg, som ser Fellini med en vennlig, men distansert, filmhistorisk interesse, blir Nine vel mye form og varm-på-ørene-nostalgi for såkalte filmelskere. Den er drita velprodusert selvfølgelig, noe som skiller seg påfallende fra den løsslupne low tech/high concept–stilen som nettopp kjennetegnet seksti- og syttitallets nybrottsarbeid. I om lag 2040 kommer helt sikkert en strøm med slicke filmer som feirer nittiårenes dogmefilmer, med masse gamle folk som springer nakne rundt i hagen og spasser ut med DV-kamera. Det kommer til å være smellkjente skuespillere og full 3D med et hittil ukjent og supervirkelig detaljnivå. Gud forby. Se heller originalen.