Den sanne fortellingen. Om ranet som alle har diskutert opp og i mente fra før av, med de faktiske kjensgjerningene som det helt sentrale poenget. Og det store spørsmålet er dermed: Hva kan tidens mest dokumentarisktiske norske spillefilm tilføre en hendelse som vi alle allerede vet så å si alt om?
“Mye“, er svaret på det. Jeg snakket med Erik for et drøyt halvår siden, og ble slått av viljen til å bruke denne filmen til noe mer enn det evinnelige “fortelle en god historie”. Her var det tvert imot: Hvordan kan filmmediet anvendes til å avmystifisere og renske en av norgeshistoriens mest omtalte begivenheter for alle rykter, illusjoner og forestillinger? Hvordan fjerne den gode historien, så å si. “For å oppnå hva?” spurte jeg. Og Erik svarte at det visste han ikke helt. Men at vi fikk se.
Og det får vi. NOKAS har blitt en fremragende film som innfrir potensialet ved å være helt og holdent tro mot seg selv: Vi følger alle involverte fra ranerne gjør seg klar klokken tre på natten til det fatale skuddet faller noen ganske få timer senere. Formspråket er uhyre kjølig; tydelig basert på all tilgjengelig informasjon, filmet i Stavanger med amatører i rollene. Komplett med navnetekst på lerretet hver gang en sentral karakter entrer fortellingen.
Like enkel som nyskapende
En tilnærming som på mange måter føles ganske nyskapende: I riktig gamle dager trodde folk at film kunne si sannheten om verden. Så fulgte en lang periode hvor man skjønte at sannheten ikke kan fremstilles (og at den neppe finnes i det hele tatt). Mens vi nå er på et sted hvor Erik antyder at selv om Sannheten med stor S ikke er å få fatt i, er det å nærme seg så mye som mulig en verdi i seg selv.
Hvilket han demonstrerer at han har helt rett i. I NOKAS får vi, bare ved å observere det som skjedde, en helt ny opplevelse av det komplett absurde og fremmede i situasjonen. Der en gjeng vanlige karer velger å transformere seg til et elleve-hodet troll. Et fremmedlegeme som entrer Bankplassen i Stavanger som fra en parallell virkelighet og plutselig befinner seg midt i den rotnorske virkeligheten vi alle kjenner som det tryggeste som finnes. Du kan nok tenke deg hvordan det er å være på vei til jobben en hustrig aprildag, og så med ett være i en reell krigssone. NOKAS får deg til å føle det på kroppen.
AG3 men ikke egentlig action
Faren ved å føre en hendelse som dette til filmen, er allikevel at man på tross av alle intensjoner om det motsatte, veldig lett romantiserer det man ønsker å avmystifisere. Men også her klarer NOKAS seg godt. Det er mange tunge håndvåpen inne i bildet. Ting brenner. Ikonene er på plass, og med dem forutsetninger for at ranet som ble inspirert av Heat i sin tur inspirerte Heat 2. Men dette er ingen actionfilm. Til det er stilen altfor avmålt og hverdagen for ettertrykkelig til stede.
Dermed står vi igjen med årets klart beste norske: En djerv og ambisiøs film som har klart mer enn å fungere uten å tråkke noen på tærne og styre unna klisjeene. En ren triumf for Erik Skjoldbjærg som omsider trer ut av sin egen Insomnia-skygge og viser hva som bor ham. I en film som oppnår full tematisk tydelighet uten å eksplisitt si noe som helst. Til alle regi-kollegaer: Sett dere ned og ta notater.
Og glemte jeg å si at NOKAS har blitt en utrolig spennende film? For det er den faktisk!
