Videokunst er så 2000-talls, skal man dømme etter antallet billedkunstnere som for tiden vender seg mot ekte langfilm: Steve McQueen med fjorårets Hunger; straks på trappene er Pippilotti Rist og Shirin Neshat med hver sin feature; og dårligere er altså ikke Sam Taylor-Wood, britart-dronningen som kanskje er mest berømt for kunstvideoen av en sovende Beckham. Det er dermed en litt overrumplende kjedelig vri på sakene at hun her regidebuterer med en tradisjonell biopic om den unge John Lennon.
Hvis man makter å bite i seg skuffelsen over manglende filmkonseptuell flørting – garantert enklere for noen enn for andre – får man imidlertid en helt grei ungdomsfortelling om en ikke helt grei fyr i en ikke helt grei familie.
Var ikke dette John, men hvilken som helst nord-engelsk misfit, spørs det om historien hadde vært særlig fengende. Ungdomsopprør har dessuten vært skildret bedre før, særlig nettopp i britisk filmhistorie.
Likevel har filmen tindrende øyeblikk; ikke så mye i møtene med den tre år yngre pingla Paul (McCartny), som i Johns kamper med de to kvinnene i hans unge liv: John ble forlatt av en utagerende, ustabil og en smule promiskuøs mor, og i stedet oppdratt under stramme tante Mimis tough love – et regime Kristin Scott Thomas her personifiserer med en perfeksjon som alene gjør filmen severdig.
Konfliktene selvantenner når John blir 16 og møter moren igjen, og hadde Taylor-Wood hatt mot til å la dette kulminere i et litt mindre forhastet og teatralsk katarsis, hadde filmen vært et ufortalt kapittel som virkelig hadde tatt fatt i hva som var verd å fortelle.
