EN NATT FORBI
Den uendelige uforklarlige tomheten. Hvordan ser den ut? Hvor bor den hen?
Norge, høsten 2011: Anders (Danielsen Lie), Oslo.
Som i Reprise og Koselig med Peis er det nok en gang urovekkende godt å følge Anders Danielsen Lie som protagonist og lerretets midtpunkt. Et fjes nakent på kanten til det transparente. Ærlig og henvendt, og samtidig faretruende introvert. Et ansikt som uforstyrret forblir det samme, men som uavbrutt avslører skiftende sinnsstemninger. Fine krusninger på toppen av et svart hav. Anders er Anders, Joachim Triers utgave av La Rochelles dystopiske romanfigur fra Le feu follet (1931). Den unge mannen som ikke vil leve lenger.
Oslo, 31. augusts store styrke, det sjette øyet på terningen, ligger her: Triers valg av skuespillere, Triers regi og skuespillernes prestasjoner. Nok en gang danner hovedstaden en vesentlig og vakkert skutt rammefortelling, og igjen er manussamarbeidet med Eskil Vogt et stødig fundament for dramatikken. Likevel er det menneskene – det alt for menneskelige mennesket – som griper og som gjør Oslo, 31. august til noe mer enn en stilistisk og tematisk forlengelse av Reprise (2006).
Kanskje skyldes det en ny vilje og evne til å skape rom, gi aktørene plass. Til å skissere et gjenkjennelig men likevel åpent bylandskap fortalt via færre nybølge-inspirerte fortellergrep og en roligere flyt.
Et tendensiøst tidsportrett, men formidlet på en dempet, bevisst og upretensiøs måte. Gjenkjennelig og inneforstått, men aldri for “Knausgård”, slik Anders’ bestevenn (Brenner) beskriver småbarnsfamilielivet sitt, med en betimelig, passe flau og akkurat passe kort latter.
En siste ekstrahonnør går til Ingrid Olava, men først og fremst til Hans Olav Brenner. I rollen som Anders’ bestevenn befordrer han sin mest oppriktige og ydmyke sceneopptreden til dags dato; en hjerteskjærende naturlig og tilstedeværende samtalepartner. En oppsiktsvekkende debut og et eksempel til etterfølgelse.
Ragnhild Brochmann
