Da jeg gikk på ungdomskolen var ondskapens akse slik: Serber = Selve styggedommen. Kroat = moderat slem. Muslim = Noe trygt og trivelig. I dag topper muhammedanerne lista, og slik sett er dagens Sarajevo et glimrende utgangspunkt for en reflektert diskusjon over vår tids favorittfrykt. Der moderat Tito-islam sameksisterer med langt mer ortodokse retninger:
Luna og Amar lever et fredelig og godt liv sammen. Begge har vonde minner fra krigen, men mens Luna er et velfungerende tilskudd til det moderne Europa, har Amar sår i sjelen han ikke får lindret. Det vil si – ikke før karsken byttes ut med Koranen.
På Vei er en utrolig nøktern og lite insisterende film. Den går rett inn i et minefelt; ikke for å rydde opp, men for å vise hvor komplekst og farlig det er der. En tilnærming som ikke gir en eksplosiv film, men samtidig oppleves intens og effektiv: Religion er ikke noe irrasjonelt eller abstrakt, men en vei ut av en smerte og tomhet som mange av oss ikke vet om – eller har forutsetninger for å forstå.
Bosniske Zbanic spillefilmdebuterte med den usedvanelig gode Grbavica i 2006, og følger her opp med en ny knallfilm: Glimrende skuespill, en kledelig diskret stil som aldri blir kjedelig og ikke minst: En sjelden evne til å lage politisk høyrelevant film uten at den føles politiserende.
