Som de fleste som så den neppe klarer å glemme selv om de vil: Paranormal Activity var en film tatt opp med et privat kamera av de samme selsomme stakkarene som forulykket i løpet av hendelsesforløpet. Og det å lage en troverdig oppfølger til dette, innenfor samme logikk “paramount vil takke politiet for tilgang til tapen…” osv., er enda mer søkt enn selve spøkeriene i filmen.
Men med tanke på tidspress og et utrolig tricky utgangspunkt, gjøres det en fenomenalt bra jobb med oppfølgeren:
Filmen er en slags forløper/ samtidig historie med nummer en. Der årsaker og sammenheng fra den ganske kryptiske fortellingen om Micah og madammen utdypes: Søstra til Katie får et innbrudd i villaen sin. Hennes velstående Burger-King husbond investerer i overvåkning. Og så er vi i gang igjen.
Sånn bortsett fra at historien fungerer, oppleves Paranormal Activity 2 som en enda en interessant og creepy filmopplevelse i kraft av egenverdi som uhygge: Det å se en hel film der nesten alle bildene er tatt av kameraer som ikke beveger seg eller velger hva vi skal se på, er en stor opplevelse. Teknikken er raffinert i forhold til nummer en, og vi serveres store, statiske bilder av interiørene i det hjemsøkte huset der vi aldri vet hvor vi skal se – eller hva vi skal se etter. Og lar øyet og fantasien vandre fra karakterene til vinduer, speil og skygger på jakt etter ondskapen vi vet finnes der et sted.
Fortellingen i seg selv er enkel men fokusert, der vondt går via uunngåelig verre til aller verst uten all verdens forstyrrelser. Skuespillere og staffasje er fremdeles svært lite Hollywood, New York-smart eller i det hele tatt filmatisk: Mellompene, småfete amerikanere i typisk smakløse omgivelser. Det kjennes ekte. Og ekte blir nifst når de fra Den Andre Siden innfinner seg. Folket bak Trolljegeren så sikkert den første for å lære. Nå kan de godt se nummer to for påkrevd etterutdanning: Effektene er nydelige og formatet brukes til maksimal effekt.
Dermed får Paranormal Activity II samme høye karakter som den opprinnelige – selv om den selvsagt var enda mer hardtslående med et distinkt overaskelsesmoment som fremste aktivum. Men som sagt: Et nesten umulig utgangspunkt forvaltes overraskende bra. Dette føles som en relevant, og ikke minst skummel, utdyping.
