Har du noen gang ligget i sengen og lyttet til huset før du sovner? Mens vind i vinduene og rumling i rørene pirker i fantasien din. Ubønnhørlig begynner underbevisstheten å veve ut bilder av hekser eller troll eller hvilken fysisk form din innerste frykt måtte ha for vane å anta. Helt til rasjonaliteten kicker inn, og du innser at all styggedommen kan knyttes direkte opp til Freddy Krüger, den gurglende guttungen i The Grudge eller noe annet du har sett på kino. Smått om senn klarer venstre hjernehalvdel å snakke den høyre til fornuft, og du kjenner den betryggende følelsen av fiksjon bre seg i kroppen: Bare fordi noe var sant på kino, representerer ikke raslingen i eføyen noen reell trussel mot din fysiske helse. Sjelefred og nattero er gjenopprettet.
Men en gang iblant dukker det opp ting som graver seg så dypt inn i ryggmargen at det simpelthen ikke er til å rasjonalisere vekk. Og det er grunn til å tro at Paranormal Activity kan ha en slik effekt hos mange. En uhyre enkel og relativt lite spektakulær film som har vist seg påfallende virkningsfull.
Grepet er åpenbart, ikke ulikt Blair Witch fra ti år tilbake. Men med mindre snørr foran kamera, og betydelig større teft bak: Katie og Micah opplever småpussige hendelser i forstadshjemmet sitt, og Micah får det lysende innfallet at det vil være lurt å dokumentere så mye som mulig av det antatt paranormale i hverdagen på video. Dermed omformer de livet til et slags internt realityshow. Der det snart viser seg at aktive initiativ overfor det spirituelle er en skikkelig dårlig idé.
Hyperrealisme
Ikke noen overoriginal pitch, akkurat. Men utførelsen er forbløffende vellykket. Hele historien fortelles gjennom Micahs kamera, enten ved at han filmer eller setter kamera på stativ, sistnevnte særlig om natten, da kreftene fra den andre siden er ekstra oppspilte. I starten av filmen takkes det lokale politiet for at de har frigjort disse opptakene for å antyde at det vi ser er ordensmaktas utvalg av sentrale hendelser fra parets hjemmevideo. Paranormal Activity er med andre ord et forsøk på gjennomgående hyperrealisme, der bilde, lyd og klipp forklares som om ingen omrokkeringer eller kreative prosesser ligger bak.
Og virkningen er ikke ueffen. Dette oppleves ikke som Elm Street eller kjelleren til Jigsaw. Ikke ser folka ut som skuespillere heller. Lite sminke. Lite lyssetting. Skakk kameraføring. En fin filmillusjon for vår tid. Jeg kan ikke garantere for at du biter på agnet og lar deg forføre. Men selv om du ikke blir vettaskremt, er dette en underholdende affære.
For som dere sikkert har gjettet: Det er etter hvert litt av hvert som festes på tape. Og her har det vært gjort gode valg av Peli. Effektene begynner i det umerkelige, bygges gradvis opp og porsjoneres fint utover. Lite gore og gørr. Men en deilig uforutsigbarhet som gjør at man ikke bare hopper i setet på kommando og glemmer alt fem sekunder senere slik tilfellet er i de ti tusen pre-programmerte skrekkfilmene som slippes hvert år. Dette er en annen form for krypende, uberegnelig uhygge som holder deg engasjert fra start til slutt.
Og enda lenger? For da er det tilbake til innledningen. Jeg har nemlig en mistanke om at for de sartere sjelene vil kampen mellom de to hjernehalvdelene bli langt mer jevnbyrdig en tilfellet vanligvis er. Paranormal Activity er et nydelig innlegg i en norsk samtid med Snåsamenn og Engleskoler. Der folk i hus og hytte kommer ut av det skapet og står frem som overtroiske som bare det. Ikke noe farlig å tro på snille trollmenn og guddommelig tilstedeværelse, vel? Neida. Bortsett fra at om dere åpner opp for Gud og englene, vil Satan sette geitefoten i dørsprekken også. God film og søte drømmer!
