Enkelte vil kanskje huske historien om en refusert forfatter og ihuga Jean Austen-fan som til sist kopierte en av heltinnens mest kjente bøker og sendte den til storforlagene under eget navn. Bare for å få nei enda en gang.
Vår mann hevdet triumferende at han hadde avslørt redaktørens manglende kompetanse én gang for alle, men det var de færreste enige med ham i. Rett nok var det pinlig at en av Storbritannias mest leste forfattere ikke ble gjenkjent, men selve avslaget tok ingen særlig tungt. Fordi de fleste skjønner at Jean Austen ikke hadde blitt publisert i dag. Eller: Jean Austen, som den briljante forfatteren hun var, hadde aldri skrevet som hun gjorde da om hun hadde levd nå.
Å plagiere seg selv
For en del herremenn i Hollywood er problematikken noe annerledes. De er mer enn gamle nok til å ha egne mesterverk å kopiere, slik at de ikke tas for plagiat. Og innehar et merkevarenavn som sikrer dem produksjonsmuligheter uansett. Derfor er det ingen effektive instanser til å stoppe dem, med det resultat at vi til stadighet får demonstrert det opplagte: At det som fungerte på 70-tallet ikke har samme effekt i dag. Ingen sier at gamle mennesker ikke kan lage film; flere regissører blomstrer først lenge etter fylte femti, mens andre makter å fornye seg hele livet.
70-tallskameratene endrer lite og stagnerer gradvis: Polanskis Oliver Twist var akkurat like meningsløs som Formans Goya’s Ghost. I likhet med, og her vil nok enkelte mukke litt, alle Scorsese-filmene etter Goodfellas. Og det at alle tre er skikkelig flinke til å lage film hjelper ikke det skapte grann. Akkurat som Nerdrum kan være så dyktig han bare vil til å male – det er uansett tre hundre år for sent.
Altså: Hadde Polanski fulgt opp Chinatown med Skyggen i 1977 i stedet for å ha sex med en mindreårig, tror jeg gjerne at dette kunne blitt en klassiker på linje med førstnevnte. Nå er den absolutt ikke det: Skyggen er i stedet en god, stram, intelligent og lite engasjerende affære som best kan beskrives med det i seg selv gammelmodige begrepet “spenningsfilm”
Real detektivhistorie
Englands tidligere statsminister Adam Long jobber på memoarene samtidig som anklagene om krigsforbrytelser akselerer fra intern misnøye til stevning i Haag. Filmen åpner med at eks-minsterens ghostwriter og mangeårige medarbeider blir skylt død i land i nærheten av Longs skjermede residens, hvorpå en fersk og politisk uskolert erstatning hankes inn for å fullføre skrivejobben.
En flott ansats for en real detektivhistorie: Var det noe i arbeidet som pågikk som gjorde at den første forfatteren døde? Og hvorfor er Long i så fall så ivrig etter å få inn en ny mann pronto? Håndteringen av mysteriet er bunnsolid og interessant, men selv ikke den elegante tilpassingen av dagsaktuelle hendelser og høringer kan etter hvert ikke dekke over de gutteromanaktige grepene som blir mer og påtrengende for hver sving og vending historien foretar seg.
Greit nok at nyere teknologi håndteres på en utrolig komisk måte, der Ewan bare slenger innom Google og ut drysser rystende informasjon og farlige forbindelser som ingen andre har sett. Verre er det med misforholdet mellom alvoret og kynismen i det som avdekkes og hvordan de skyldige aktørene reagerer og ter seg. Understreket av en avslutning som rett nok gir en dramatisk pay-off i beste Agatha Christie-stil, men samtidig er så teatralsk at en allerede sprukket troverdighet kollapser en gang for alle.
