1989; nøyaktig ti år før Columbine, i en verden der “skolemassakre” ennå ikke er noe etablert begrep. Desto større er sjokket når en ung mann ankommer den tekniske høyskolen han studerer ved i Montreal, utstyrt med notorisk kvinnehat, en skarpladd rifle og sviktende virkelighetsbegreper. Vi er invitert til å bevitne det hele. Om enn litt uvisst av hvilken grunn.

I 2003 tok Gus van Sant nærmest patent på skoledrap med sin eminente Elephant. Der den kjølige, distanserte tonen fungerte perfekt for å understreke det uforståelige og avsindige i handlingene. I Polytechnique er det også en definert avstand til grusomhetene. Men her er det samtidig en tydelig stilisering, der delikate svart-hvitt bilder og en klart poetisk ambisjon gjør filmen til en estetisert affære.

Og nøyaktig hva Villeneuve håper å hente ut som gevinst av dette, forblir uavklart. Som psykologisk dybdedrama eller gransking av forbrytelsens natur, er ikke filmen spesielt interessant. Og spørsmålet blir hva vi får igjen for å se noe stygt fremstilt som noe vakkert. Utover et redusert følelsesmessig engasjement. I Elephant er svaret selvforklarende: De monstrøse er ikke monstre, de er dagligdagse. Handlingene er absurde og hverdagslige på en gang. Og underliggende: Hva sier dette om oss som mennesker?

Polytechnique er langt mer ullen når sammenhengen mellom form og innhold skal gjøres rede for. Og jeg opplever ikke at det rystende i hendelsene tjener noe på måten de presenteres på. Utover at filmen i seg selv oppleves svalende og behagelig. Det var neppe helt intensjonen. Samtidig som det er vanskelig å kalle dette en dårlig film, for det er den ikke. Snarere god, men noe uavklart.