En fisk som ligner en bitte liten baby legger seg på en glassmanet og soler seg like under havets overflate. Fantasien er skrudd på og heretter kan alt skje.

I en stor boble under vann står en trollmann. Hva gjør han? Jo, han styrer havets liv, må vite. Og kanskje enda mer? Vi får se. Men den lille gutten på land, Sondre, er vel et vanlig menneske? Han har i alle fall en mor, og hun kjører bil på en måte som får begge brødrene Solberg til å sleve. En massiv bølge med øyne følger etter henne på veien. Eller er det en fisk? Begge deler? ”Den bølgen er jammen innpåsliten!”, sier mora.

En stor sopp på havets bunn er et magisk hus der trollmannen prøver å få verden i balanse. Fiskene følger spent med fra utsiden. Den lille fisken som ligner en baby har kommet seg på land, og Sondre kaller den Ponyo. Ponyo spiser skinke så det monner. Den vil ikke ha noe annet. Bare skinke.

 Jeg bryter ut av universet et lite øyeblikk og ser på klokka. Håper det er lenge igjen. La det aldri ta slutt. Tilbake. Universet utvider seg. Nye veier dukker opp, og dermed åpner det seg nye muligheter. Ponyo vil ikke være en fisk. Den kan tydeligvis forvandles, men det ser ut til å få katastrofale følger. Trollmannen fortviler og månen blir bare større og større. At disse absurditetene henger sammen er i seg selv et under. “Se mamma! Ponyo er blitt en liten jente!” Ahh, for en film!