Vi er i Harlem i 1987. Det ser dårlig ut for 16-årige Precious. Overvektig, analfabet, gravid med faren for andre gang og systematisk trakassert av et monster av en sofaslitermor. En lærer tar grep og sender henne på spesialskole der Precious møter likesinnede, og sakte, men sikkert får selvtilliten på beina. På tross av alt kan man si uten snev av overdrivelse i denne sammenheng. 

Det er virkelig et seigt konsentrat av misære som her serveres. Det kan kjennes nødvendig å minne seg selv på at elendighet ikke er ensbetydende med realisme, selv om mange filmer skal ha oss til å tro det. Moralen her er at man selv tross alt har ansvaret for å komme seg videre. Tenke positivt.

Og det er litt av et ideal som settes opp for en stakkar. Precious kunne nok ha hatt et par færre utfordringer og vi ville likevel følt oss patetiske i sammenlikning.

Men dette er ikke filmen som holder tilbake. Og det er heller ikke filmen du glemmer så lett. For det første er casten helt glitrende. Mariah Carey og talkshowhost Mo'Nique er ekstra overbevisende som henholdsvis tøff psykolog og ond mor.

For det andre balanseres elendigheten med humor på en helt absurd måte. Filmen avbryter seg selv på det mest kritiske. De grimmeste overgrepsscener avbrytes før klimaks og kaster oss over i hverdagslige situasjoner eller Precious' glossy fantasier. Ingen ting får fordøyes. Man vet aldri hva man er ment å føle. 

Påminnelsen om at akkurat det er sjelden vare på film, er verdt billetten alene. Se for all del!