Det at en film fra 2008 er en blåkopi av en film fra 2007, er ikke noen skandale. Gode filmer kommer i par, som Ben Stone sier det i Knocked Up. Vel, dessverre kommer høyst middelmådige filmer også hånd i hånd. Og likheten mellom Pride and Glory og fjorårets We Own The Night, er så oppsiktsvekkende at dette nesten er rart at ikke O’Connor sparer pengene ved å trykke opp en ny plakat og så bare viser James Grays film en gang til.

Det handler om far og sønn. Bror og bror. I New York-politiet. Moral mot umoral. Colin, Edward og Jon tar rollene til Jaquin, Mark og Robert. Urbant forfall og menneskelig forfall. Alvor. Tematisk spissformulering. Helt identisk. Og like dølle er de begge to.

NYPD-blue blir NYPD-black når korrupsjon og faenskap vokser som en kreftsvulst i lovens lange armhule. Intet nytt under solen, som sagt, men temaet er vel aktuelt nok. Vi som følger med på Mexicos pågående narkotikakrig, skjønner jo at snut på begge sider av Rio Grande har råtnet på rot i årevis.

Og det er liksom ikke noen feil på Pride and Glory. Det er en helt plain spenningsfilm. Konflikt, karakterbygging, motivasjon bla bla bla. Og ikke for å være kravstor, men det at ingen ting er feil betyr som kjent ikke at alt er riktig. Og når X-faktor og alle tegn til særpreg er slipt vekk, ja da står man igjen med en meningsløs og drita kjedelig film.