Prinsessen og Frosken har bare ett lite problem: Frosken. Det vil si froskene. Oh la la, hvilket paradoks! Disney har jo en komplett fasit på hvordan man skal blåse fres og følelser inn i alt som kan krype og gå av to, fire, seks og åttebente venner: Fra krokodiller til vortesvin til blekkspruter til gresshopper. Og så klarer de å rote det til ved å finne frem til den eneste dyretypologien de absolutt ikke behersker! Frosk, altså.
Og det er tragisk, for denne filmen er klassikermateriale, den. I alle fall halvparten: Prinsessen og Frosken er nemlig, som tittelen ymter til, delt i to: A) Prinsessen, dvs. Menneskedelen og B) Frosken, altså Reptildelen. Der førstnevnte er helt suveren, og utspiller seg i en praktfull utgave av New Orleans på 20-tallet en gang. Både karakterer og omgivelser er strøkent tegnet ut, og historien er Musker & Clements verdig; helt i tråd med deres tidligere samarbeid Den Lille Havfrue, Alladin og Herkules:
Tiana, en skjønn, fattig og høymoralsk heltinne på den ene siden. Naveen, en kjekk kar med prinsetittel og visse identitetsproblemer på den andre. Og mellom dem er det stablet en barrikade av alle hindringer som tenkes kan: Sosial status, verdenshav, en innful taskenspiller med hang til mørk magi, oldemora til Paris Hilton og en lumsk tjener med gryende klassehat og sviktende moral. Hørt det før? Selvsagt har du det. Sett det også, egentlig, da alt er frempenslet i umiskjennelig Disney-stil. Og ikke et vondt ord om det, særlig fordi miljøet er nytt: Og kreolsk tradisjon blandet med stilren art deco passer Disney-look’en som musehånd i en hvit hanske. Legg til matchende Disneyfisering av epokens gladjazz og tilhørende musikalnumre, og dermed går de første tyve minuttene av Prinsessen og Frosken over i historien som noe av det mer vellykkede storkonsernet har tryllet frem.
Forbannelse
Men så er det denne forbannelsen, da. Prins blir frosk, og som Shrek og Fiona fikk erfare: Et kyss behøver ikke å reversere trolldom, det kan også applikere den, noe Tiana også skal få føle på kroppen. Stakkars prins, stakkars Tiana – og stakkars oss, altså. Det å la begge heltene skifte form, farge og fasong midt i en film er et vågestykke Disney aldri tidligere har prøvd seg på. Og som jeg håper aldri blir gjentatt, da det å engasjere seg i amfibiene, viser seg nesten umulig: De blir for uttrykkløse, statiske og med et altfor begrenset emosjonelt register; akkurat som tilfellet er med krypdyr flest, egentlig. Og noen burde vel ha regnet ut det på forhånd. Løveunge. Hjortekalv. Frosk. Dalmatinervalp. Hvem skal ut?
Og like ille: De to grønne, sjarmløse krypene flykter fra et perfekt tegnet eventyr av en by for å ta oss inn i et sumplandskap som er den diametrale motsetningen: Pregløst, intetsigende og stappet full av karakterer som ikke tilfører historien noe vesentlig – utenom elendighet og fordervelse. Dermed blir siste halvdel en sammenhengende skuffelse, og det skaper ikke noen særlig trivelig dynamikk i filmen.
Hva nå, Walt?
For ganske nøyaktig 20 år siden kom den Lille Havfrue på kino i Norge. Jeg kikket på bakomfilmen forleden, og det er interessant å merke seg hvor bevisste Disney er på at dette er den første eventyrfilmen på 30 år, og at deres oppgave først og fremst handler om å kopiere seg selv. Eller lage en “pastisj”, som de så tidsriktig sier det. Mens Snehvit var en remake av et eventyr og oppfinnelsen av en ny stil, ble Ariel mest av alt en gjenoppfinnelse av Disney-stilen.
Nye 20 år senere er det klart for en tredje runde håndtegnede eventyr. Og spørsmålet er naturligvis: Hva skjer når Walts etterkommere blir nødt til å gjenoppfinne gjenoppfinnelsen av seg selv? En pastisj av en pastisj? Svaret er altså Prinsessen og Frosken. Og ordlyden antyder at dette var dømt til å mislykkes. Men jeg synes ikke det. For det er ikke alle lånene og kopiene som er Prinsessens og Froskens store svakhet, tvert imot: Det er avvikene. Du kan ikke lage en Disney klassiker uten at det er klassisk Disney.
