Det er vanskelig å si hva som er Audiards største kunststykke i dette lille miraklet av et fengselsdrama, som tar et intenst, emosjonelt strupetak allerede i første scene.
Manus og filmhåndverk er solid som betong og alternerer ubesværet mellom realisme og subjektiv sansefornemmelse. Men mest av alt er det et eksepsjonelt cast som løfter dette opp på det forjettede klassikernivået. Tahar Rahim er en guddommelig åpenbaring i hovedrollen som Malik, med et uskyldsrent ansikt som gradvis hardner i denne darwinistiske fengselsjungelen, hvor han blant annet blir løpegutt for den corsicanske mafiareven Luciano. Som gamlingen Niels Arestrup gjør både frådende, lumsk giftig og ynkelig desperat med samme forstyrrende autentisitet. Rett folk, på rett plass til rett tid, altså.
Så får det være, at den brutale virkeligheten innenfor murene og det intrikate sosiale systemet basert på trusler, bestikkelser og lojalitetsregler, er et mikrokosmos så selvinnlysende filmatisk at vi allerede synes vi har sett det en gang for mange.
Men det var før Audiard. Luringen holder seg milevis unna klisjeene ved å aldri tape fokuset på mennesket og dets identitetssøken, samvittighet og frie valg. Og fascinerende nok tegnes fengslet opp som en mørk parallellverden hvor friheten fra båndene på utsiden gjør at du kan gjenskape deg selv, på godt og vondt. Hardt/mykt, godt/vondt, men aldri sort/hvitt. Og for en gangs skyld setter den obligatoriske sammenligningen med Gudfaren ingen i forlegenhet.
