Så har også Michael Mann prøvd seg på den klassiske gangsterthrilleren, en sjanger man bare ikke kødder med. Men han gjør det likevel.
John Dillinger (Johnny Depp) er en myteomspunnet legende fra de depressive 1930-årene. Han brøt seg ut av fengsel og ranet banker med stil og glimt i øyet, blir det sagt. Men i Public Enemies ser fengslene så skjøre ut at man undres om ikke hvem som helst kunne fått det til. Med det digitale kameraet kommer vi så nær både omgivelser og karakterer at vi spør oss hvor alle mytene tok veien. I det hele tatt, hvor tok fornemmelsen av film veien? Dette ser ut som noe halvferdig, et råmateriale tilegnet bakomfilmen. Det hele er såpass nedpå jorda at det spektakulære ser forbløffende enkelt ut.
Er dette passende for en gangsterthriller? Undertegnede satt der med svette hender og nesten kviet seg for den uunngåelige fellingen av vår antihelt. Så smått overbevist, altså. Og man kommer ikke utenom sammenligningene med mesterverket Heat; den sakte, grundige handlingsfremgangen, de komplekse karakterene som kan være både onde og sympatiske, gode og usympatiske, og ikke minst det ene møtet mellom de bærende hovedrollene, her; Depp og Bale. Og har man store forhåpninger til Manns ferskeste skytescener, blir man ikke skuffet. Se filmen og ta opp stildiskusjonen. Blandede følelser garanteres!
