Red er amerikansk som Ford Bronco’n til Clint Eastwood. Men det er ikke Clinter'n som sitter bak rattet. Og istedet har en europeisk oppkomling havnet i førersetet. Nærmere bestemt en nordamnn ved navn Trygve Allistar Diesen. Og i motsetning til gladgutten Harald Zwarts selvstendige sprell i Hollywood, har Trygve hyret en hel delegasjon vikinger i vesterled, som tilsynelatende har gjort strandhugg i det mer perifere California. Og det er bra. For Red er et eksempel på at det å entre et amerikansk prosjekt midtstrøms, faktisk gir rom for mer personlige grep, enn det å holde skuta stødig langs en fastlagt kurs på et ferdig tegnet draft.

Skjønt, jeg har nok en mistanke om at hovedrolleinnehaver og grand old highlander Brian Cox, har tronet aller øverst på næringspyramiden. Der han fyller alle bilder, proklamerer monologer og dikterer premissene med stødig hånd. Noe Diesen selv har antydet. Og det er også helt fint. Regissøren har solid grep om filmen allikevel. Mens veteran-fotograf Paalgård har hatt godt av den friske sjøluften over Atlanteren og leverer en diskret og vakkert skutt film. Presist klippet av Jon Endre Mørk, som serverer noen dip-til-rød sekvenser vi ikke har sett siden Bergman.

Avery Ludlow er en aldrende Vietnam-veteran med et jordnært og godt grep om hverdagen, trass mørke minner. Forsonet med livets realiteter, men allikevel ute av stand til å takle umotivert ondskap og urettferdighet når den kastes i ansiktet på ham. Og dermed har man et ortodokst out-for-justice plot gående.

Et utgangspunkt som egentlig skulle bli en thriller med horror-tilsnitt. Men da disse premissene ikke fungerte, valgte altså produsenten norsk import. Med påfølgende radikale, demping av filmens lynne. Diesen og Cox vil helst fortelle den gode historien. Og det gjør de. Noen unødvendige pistol og blod og råttent-kadaver scener, figurerer som malplasserte etterlevinger etter original-ideen, men ikke plagsomt graverende.

Allikevel: Det som gjør filmen interessant, er verken horror eller historiefortelling. Derimot er det skildringen av den grunnleggende amerikanske psykologi, som trer usedvanlig klart frem i den dempede behandlingen en klassisk hevnhistorie her gjennomgår. For dette er USA i relieff. Tenk dere en bygdevei som nærmest er som en steinrøys å regne. Ingen vil bruke penger på å tette hullene og gjøre den kjørbar for en Fiat. I stedet overvinnes hindret individuelt. Ved at den enkelte kjøper et monster av en 4WD, gjerne med colten i hanskerommet. Og dette er også historien i Red. Hvor helten ikke ser at han utsettes for et institusjonelt problem; en idiotisk våpenlov og allmenn fordumming som resultat av manglende styring. I stedet behandles ugjerninger konsekvent som enkeltstående fenomena, og takles med et personlig korstog. Når dette atferdsmønstret fremvises i Die Hard enser vi det knapt, fordi det er nødvendig for å effektivisere fiksjonsfilm. Men i en realistisk affære som Red, kan man ikke annet enn å stusse over hvordan et så moderne land, klynger seg til en så middelaldersk måte å organisere dagliglivet på.

Om det var Diesens intensjon å fremvise dette tviler jeg på, men det er uansett hans europeiske filmretorikk som understreket poenget. Og gjør dette til en god film.

Premieredato 21. november