Et liv etter døden er ikke mange forunt, og etter å ha sett Resident Evil: Afterlife 3D kan man lure på hvordan og hvorfor denne filmen har gjort seg fortjent til det. Filmen er den fjerde i en serie som er tynt ut av et videospillkonsept, hvorav man kunne håpe forrige film med undertittelen Extinction satte et solid punktum.
Den gang ei. Som vi blir forklart i åpningssekvensen av Afterlife var “alle” riktignok døde, men de forble ikke døde – de ble til zombier! Det er greit nok, men som zombiefilm er Resident Evil: Afterlife 3D grunnleggende uimponerende hvor kostymene og make-up grenser til det latterlige. Som actionfilm klarer den seg langt bedre, og 3D-effektene er til tider stilige. Særlig er bruken av slow motion effektfull her.
Men mens kampscenene er oversiktlige, er det også det eneste vi får klarhet i. For er du, i likhet med meg, ikke blant dem som har satt seg grundig inn i Evil Resident-verdenen via videospill og tre foregående filmer, er det lett å bli forvirret. Her må man gjette seg frem til det meste, inkludert hvem karakterene på lerretet er og hvilke forhold de har til hverandre. Det eneste som er sikkert er at Milla Jovovich er i kjempeform. Som superkvinnen Alice slåss hun ustanselig mot ymse fiender.
Men for dem som tiltrekkes filmen på grunn av Jovovich må jeg dessverre opplyse om at dusjscenen avbrytes av uventet zombiebesøk – og det før et eneste plagg er falt på bakken.
