Siden Maximus la verden for sine sandalskodde føtter for nøyaktig ti år siden, har Ridley og Russel med jevn og høy frekvens gjort felles front for å vinne tilbake filmens keiserpalass. Der særlig Body of Lies og American Gangster er ublu forsøk på å spille på de episke strengene og løfte seg ut av samtiden for å bli vår generasjons Alle presidentens menn eller Gudfaren.
Uten at det har gått særlig bra, upåklagelig håndverk og skoleflinkhet til tross. Så når ingen ting annet nytter, går de to grånende herrer her tilbake til suksessoppskriften fra Gladiator, og kopierer med komisk iherdighet: Musikk og tekstplaketter som stemningsskaper i åpningen er identisk. Fulgt av et intenst slag, Russels mannsmot og en død konge. Hvorpå vi serveres en Prins John som neppe kan ha fått mange andre instrukser enn: "Just play the Commodus-part".
Slik fortsetter det filmen gjennom, men selv om stilen er kjent, har innholdet fått en overhaling, der manus-guru Brian Helgeland velger å fortelle enda en variant om Robin før han ble Hood: Rikard Løvehjerte har gjennomført et langt og utmattende korstog, men faller i Frankrike på vei hjem. I tumultene takker en gruppe bueskyttere for seg, deserterer, og setter kursen mot kanalen. Og uten å røpe for mye, kan vi si at de snubler over hendelser som setter rikets fremtid på spill – men også avslører spor fra en dulgt og tåkete fortid som angår en av bueskytterne på et personlig plan.
Vi snakker selvsagt om Robin, og veien videre er like overraskende for ham som den er velkjent for oss: rett til Lady Marion, Sherwood, Sheriffen og det hele. Uten at det i utgangspunktet er et stort problem, da filmens første fase har en rekke kvaliteter. Handlingen er innfløkt og interessant, Russel er en av få skuespillere som har brede nok skuldre til å bære en film som dette, og Cate er som seg hør og bør helt eksepsjonell i sin rolle.
I det hele tatt er det den snakkende, lavmælte og nære siden av filmen som er den klart sterkeste. Hadde man fulgt denne tråden hele veien ut, kunne dette blitt en overraskende klassiker – og noe helt annet enn det mislykkede, banale action-eposet det ender opp som. For det er som om filmen nærmest mot sin vilje tvinges ut den formen som er naturlig med tanke på hva slags folk og forhold det er snakk om.
I stedet får vi Hoodiator. Og det er helt feil. Man kan si hva man vil om Oscar-vinneren fra 2000, men den har i det minste en utrolig klarhet og et naturlig episk tilsnitt. Hevnmotivet er sterkt og tydelig og binder filmen sammen; som personlig motiv, men like mye som garantist for at slow motions og folketaler hører naturlig hjemme, da selve imperiets fremtid står på spill. Slik føyes all action inn i en nødvendig sammenheng og knyter det helt nære elegant sammen med voldsomheter i største storskala.
Robin Hood fungerer ikke slik i det hele tatt. For å si det enkelt: Dette er ikke noen episk historie. Robin har ingen egentlige fiender enda, og han er definitivt ingen selvsagt målbærer for Storbritannia som nasjon. Ja, Mark Strong gjør en flott rolle, men det blir allikevel altfor tydelig at han bare er med så det er noen å skyte piler i sånn at John og Sheriffen kan overleve frem til punktet der filmen slutter – og den egentlige historien begynner.
Dermed blir hele action-elementet med fransk infiltrering og påfølgende invasjon på en merkelig måte ad-hoc og helt uvesentlig. Understreket av filmens kulminasjon med en slagscene som simpelthen er direkte pinlig å bevitne. Slik ender Robin Hood opp som en litt merkelig film som lett kunne blitt bedre enn sjangerfavoritter som Gladiator og Braveheart – Hvis den hadde turt å være noe annet enn dem.
