Nok en kaldkrigsfarse ruller inn over landets lerreter, denne gangen som unnskyldning for å lage intet mindre enn: den kvinnelige Bond! Hun heter Salt, Evelyn Salt. God eller vond, spion eller ikke? Spørsmålet gjøres til skamme i samme sekund som du rekker å stille det. Og i stedet får vi mattetime – er hun dobbelagent, trippel, kvadruppel?
Riktignok blir regnestykket litt enklere av at vi her returnerer til barndommens deilig oversiktlige fiendebilde og de sedvanlige suspects: Ingen Bin, Il, eller Mahmoud, bare de gode gamle russera og amerikanera. Snikmyrdes skal både presidenter og visepresidenter, og plottet er tvers igjennom tåpelig, selv for en dedikert actionfilm. Jolie som en av nyere tids mest iskalde kvinnehelter, kvester over en lav sko, og avslører med kreativ heissjakt-akrobatikk at hun ikke er helt dårlig til parkour. Og som alltid i filmer der hun ikke behøver å si så mye annet enn programforpliktede oneliners, er hun et sant overmenneske.
Tempomessig er filmen et kunststykke – en balansert actionpakke som innimellom gir tilmålte pusterom for å avblokke sansereseptorene og gjøre klar for en ny tur i karusellen. Men uten flere modi enn stopp og kjør, blir dette litt for mange omganger rundt i tull, og reisen alt for forutsigbar.
