Pow, Thomp, Svisj! Slik både høres og ser det ut når vår hengslete indie-quipster Michael Cera er actionhelt. Og må nedkjempe “the league of seven evil exes” – den nye, rosahårede drømmedamas kjipe fortid av ekskjærester. Når han ellers ikke battler med kjellerbandet Sex Bob-omb mot onde, synth-japanere (for øvrig med soundtrack dedisert av Beck vs. Cornelius, det er jo litt artig).
Forutenom 3D og vampyrer, er den pregnante foreningen av tegneserier og film det eneste nye vi har fått fra andre siden av Atlanteren det siste tiåret. Det er foreløpig hva teknologiens velsignelse har brakt over oss. Når hybridformen her gjenger opp med videospillet, begynner vi å snakke ordentlig mash up. Og til tross for at den repetitive videospilldramaturgien ikke akkurat er gjort for langfilmformatet, er det noe forfriskende over dette prosjektet. Som i stedet for en dårlig unnskyldning for introvert geeking eller effekthumor, er et lystig forsøk på å renovere ungdomsfilmens plagede kjærlighetsplot, og vaske den ren for smuss. Når det funker, også utenfor segmentet, er det særlig fordi filmen er estetisk interessant.
Scott Pilgrim tar nemlig sine popkulturelle forelegg på alvor, og gjør de filmatiske. I stedet for å utnytte tegneserien som snarvei til storyboard, gjennskapes selve effekten av tidsmessige ellipser som de frie sprangene fra rute til rute gir. Vi transponeres uanstrengt gjennom tid og rom, uten at det krever at vi får utdypende, legitimeringssamtaler om drømmearkitektur. Spillverden, med egenskaper, poeng, hindringer og levels, pløyer uhindret inn i et ellers ganske realistisk, Toronto-slacker univers, en smule gimmick-aktig muligens, mens de sju kampscenene flettes inn i plottet med samme eleganse som piruettene i en MGM-musikal, og tidvis med tilsvarende spektakulær koreografi. Det er for det meste bare gøy, aller mest fordi ungdomskulturens verbale metaforer effektivt visualiseres. - Hverdagen er tricky når folk ramler inn og ut av forhold og det er like kjapt å forelske seg som å ombestemme seg. Hardcore, sosial konkurranse. Men hva om livet bare var et video-spill?
Dessuten får vi komedie som funker. Selv med et såpas effektheftig popkulturellt uttrykksrepertoar, kan man ikke utelukkende basere seg på å overrumple publikum, og det har disse folka skjønt. I bunnen av Scott Pilgrim ligger solid dialog og personligheter, ikke spillkarakterer. Resultatet er et slags Almost famous møter Street Fighter. Og et cast som absolutt ikke er likegyldig, deriblant Macaulays bror Kieran, som Scotts sarkastiske homsevenn.
Og Cera, igjen da. Etter Arrested Development, Juno, Superstar og Youth in Revolt har bransjen drevet hardt på, for å presse mest mulig ut av hans komiske talenter før han kom i stemmeskiftet. I en alder av 22 er gutten i en situasjon hvor han fortsatt bare er halvveis kjønnsmoden, men like overkesponert som samtlige ti skuespillere i norsk filmbransje. Om det ikke ligger andre karakterer i fyrens fremtid enn flaukåte, naive sjarmører, begynner det å se dystert ut. Og selv om Kick Ass allerede har vist oss at de mest utippede med hell kan bli superhelter, er det tvilsomt at dette er Ceras vei videre. Men som engangstilfelle funker det, nettopp fordi filmen lener seg på fyrens typecast-akkumulerte persona – Cera er akkurat den gutten vi vil se realisere sine geek-fantasier i en nådeløs dump eller bli dumpa-verden.
