Det begynner med en parodi på episke korstogskriger, der Nicholas Cage og hans sidekick Ron Pearlman forsøker å se kule ut i Jesu’ navn, mens de kutter opp hedninger og spyr ut catchphraser som ikke er det minste catchy. Siden blir det verre.
Helten stormer gjennom en slottsport og dreper en person som ikke bare er uskyldig, men også kvinne. Slow-motion og dramatisk musikk forteller oss at vi skal synes dette er trist. Den selvgode idioten stiller spørsmål ved korstogene og deserterer, med Pearlman hakk i hel.
Så skal de to plutselig frakte ei søt heks til et kloster. På veien må de over en råtten bru og gjennom en skog infisert med dataanimerte ulver. Et par ukonsekvente karakterer dør før de kommer frem, men ingen bryr seg.
Filmen har et par scener med vakker natur, men det er alt positivt som er å si om den. Alt annet er så elendig, at det antagelig hadde vert mer underholdende å være tilstede på møtet da noen bestemte at det ville være en god ide å bruke 40 millioner dollar på å lage dette vrøvlet. De få andre i kinosalen ristet på hodet og bannet, da filmen endelig avsluttet med en stinkende monolog.
Det hele sydd sammen av en haug andre filmer som alle er mye bedre enn denne patetiske etterlikningen. Trivialisering av heksebrenning er blitt gjort mye bedre før, blant annet i Pit and the Pendlum fra 1991.
