Fysiologien til Hufsa kombinert med Lord Byrons kunstnersjel. I kryssild mellom hengiven religiøsitet og gryende klassekamp. Tonesatt av første verdenskrigs tordnende kanoner. Stilt til skue mot et bakkteppe av hennes egne fargefontener av noen malerier.
Det er ikke så rart at det ble en film om hushjelpen, malerinnen og til sist mentalpasienten Séraphine Louis. Her ligger materialet til et alle tiders kunstnerportrett, ingen tvil om det. Men hva skjedde med fransk film? For å få tiden til å gå der inne i kinomørket med Séraphine, tenkte jeg på hva dette kunne vært i hendene til en Chabrol eller Bresson. En Renais eller Rohmer. Alle sammen ble veldig bra. Fordi de hvert på sitt vis fikk det Provosts film mangler fullstendig:
Personlighet i filmspråket og utkrystallisering av essens i innholdet. I Séraphine kastes det bort uendelig masse tid på karakterer, hendelser og generelt tomprat som ikke har en døyt med saken å gjøre. Satt sammen av en klipper så hjelpeløst elendig, at jeg måtte knipe igjen øynene og bite meg fast i stolryggen foran meg for ikke å skrike høyt i smerte.
Legg til middelmådig skuespill, under middels kamera og en mikk som rett som det er tar seg en svingom ned under øvre billedkant. Og det begynner å bli tynt med felter hvor Séraphine kan briljere.
Si din mening!