Girl-Power og kvinnefrigjøring. Vi husker alle argumentasjonen. Og det var noe i den, selvsagt: I HBOs Sex and the City fikk på slutten av 90-tallet servert jenter som tok stålkontroll over eget liv. Enkelte av oss fremholdt at dét var en veldig god ting. Men at seriens heltinner var totalt intetsigende uavhengige av karriere og konto. Som tilsvar fikk vi høre at vi følte oss truet bare fordi de oppførte seg som menn. Hvorpå vi svarte at det at de var menn ikke var det sentrale problemet, nesten tvert om. Igjen for døve ører.
Argumentasjonen førte altså ikke frem. Og jeg tror grunnen til at mange jenter tviholdt på feministperspektivet, var at den langt på vei var en løgn. Godt underbygd av spalitister i inn- og utland som sloss om å patentere den definitive forklaringen på seriens betydning, tilsynelatende uten å se det åpenbare. Litt som når en medieekspert skulle forklare hvorfor Therese Johaug dro flere treff på nettet enn Bjørgen under OL, mindre suksess til tross: “Underdog-syndromet“, sa eksperten. “Vi liker å lese om Johaug fordi ingen hadde ventet at hun skulle gjøre der bra i det hele tatt.”
OK, vi lar den henge. For i stedet å vende tilbake til Manhatten. For jeg tror at grunnen til at Carrie ble så pop, i likhet med den reelle forklaringsmodellen i eksemplet ovenfor, er av den basale sorten. I Frk. Bradshaws tilfelle den enkle kombinasjon av at hun lever et passe glamorøst liv med vakre klær samtidig som hun, unnskyld ordbruken, ser skikkelig fæl ut. I likhet med vennene sine. De kan retusjeres og trenes så mye de vil – utrolig lite attraktive er de åkke som. Rett nok ikke noe styggere eller penere enn folk flest. Men det er noe i de desperate forsøkene på å se bra ut utelukkende gjennom materielle anstrengelser, blandet med en iboende usikkerhet og en tilsynelatende visshet om at de egentlig gjør seg selv ulykkelige, som gjør at det som manifesterer seg på overflaten er fundamentalt lite tiltrekkende.
For oss gutta, that is. For jentene må det altså ha vært omvendt. Som med Baby og nesen hennes i Dirty Dancing. Gjenkjennelsesfaktoren er påtagelig: det kunne vært deg som fikk smake Patricks sultne øyne. Og drømmen er ikke så fjern i Sex and the City heller: Du kan ikke bli 25 % Penelope Cruz om du bruker ti mill. på plastisk kirurgi. Men 75 % Carrie får du får under en tusenplapp på H&M.
Denne kombinasjonen av glitter og glam uten at det under noen omstendighet er truende eller står i fare for å bli utsatt for the male gaze gjorde serien til frisone og comfort-room. Og legg merke til at ingen sier at serien var dårlig; den fungerte som den skulle, den. Et fenomen man kan si og skrive mye om. I motsetning til den nye filmen, som dere jo alt om fra før:
Sex and the City 2 er nemlig alt dere kan forvente dere, bare med litt mindre spark enn før. Husker dere den musikkvideoen til Shania Twain der hun er ute i ørkenen, “That Don’t Impress me Much”: En middelaldrende dame sminket så voldsomt at bare lepestift og maskara syntes på en tilsynelatende 2-dimensjonal flate innhyllet i en flagrende leopard-something. Mens svette, ubarberte mannfolk kom gående, kjørende og ridende i seksualiserende slow-motion?
I så fall har dere allerede sett Sex and the City 2 også: den er helt lik. Dyrere, selvsagt, og veldig, veldig mye lenger. Men utover like innholdsløs og tom. På mange måter riktig smakløs, alle intensjoner om å forfekte akkurat det motsatte til tross. Men samtidig ikke stort verre enn de foregående. Sex and the City 2 er litt mindre inspirert, muligens, og sett fra en feministvinkel mindre skarp og poengtert. Men det er som sagt ikke gitt at det er rett inngang til å kritisere denne filmen. Jeg tror at det er ordinære kvinner som kompenserer vidd med vakre klær som er det sentrale.
Og i så måte er dette like bra som det foregående.
