Kan alt, vet alt, ser alt.
I år som i fjor er Robert Downey Jr.s multisensoriske Sherlock en udelt fornøyelse. Vakker, fryktløs, kokett og vittig. Passe manisk, passe heroisk og akkurat passe ulik alle andre enn seg selv.
Nok en gang lar jeg meg begeistre over Guy Ritchies overraskende tro Holmesinkarnasjon – reformuleringen av Sir Arthur Conan Doyles moderne helteskikkelse. Genial – selvfølgelig – men først og fremst høyst partikulær og høyst severdig. En teatral Macgyver med et rikt arsenal av påfuglske fakter.
Også Jude Laws Watson er i like godt humør som før. Om ikke enig, så tro til Holmes faller. En sjarmerende sidekick med et ømt blikk og varme følelser. Igjen ligger de homoerotiske vibrasjonene som en mild og smigrende understrøm, og det er alltid tilfredsstillende – slik det skal være – når paret møtes igjen, kvitter seg med kvinnelig drivgods og gir seg vennskapet og eventyret og i vold. Butch Cassidy and the Sundance Kid.
Men så var det eventyret. Der den første filmen hadde en stram oppbygning med klar intrige, markante topper og bratte fall, er det mindre engasjerende turterreng denne gangen. Som før tangerer filmstilen friskt og effektivt Sherlocks rastløse sanseaparat, men skurken, Professor Moriarty – velspilt og godt castet til tross – rekker aldri å bli en verdige nemesis idet det stramme plottet mangler. Heller ikke den Jack Sparrow-stylede sigøynerkvinnen, Sim (Rapace), blir mer enn et reservedekk. Nyttig, men uvesentlig for fremdriften.
Med andre ord – underholdende kino først og fremst på grunn av Holmes, Watson, og en Downey Jr. med nok levd liv til å sette krutt i kjernematerialet.
Ragnhild Brochmann
Premiere 25. desember
