Mens norske debattsider etter hvert har kommet seg etter Preben Z. Møllers sutring over den moderne mannens knefall for ambisiøse kvinners trygghetstyranni, kommer Hollywood her med sin helt egen take på temaet.
En dassete guttegjeng mediterer over den uhåndgripelige kapitalen i attraksjonsøkonomien ved hjelp av den nerdete valutaskalaen 1-10. Det kunne vært en betimelig kommentar, om man tenkte sånn litt houellebecqsk. Men akk. Problematikken er på dagsorden fordi gjengens spjæling makter å score en dødlekker blondine med karriere. Og vi lurer liksom: hva har han å tilby? Svaret vi får er: trygghet. Det er det jenter vil ha, og hvordan får vi det, jo vi sjekker opp en sikkerhetsvakt med under 20% av eget ambisjonsnivå, så er vi sikker på aldri å bli gitt på båten.
Spørsmålet om hvilket parti man fortjener, er sikkert et som opptar mange, selv i samfunn uten tvangsgifte. Det eneste bra man kan si om denne filmen, er imidlertid at den heldigvis holder seg for klok til å prøve å gi et generelt svar. Hovedrollene er vel heller ikke helt uten antistereotypisk potensial. Birollene derimot, som ansporer mot en nerdete white trash-satire, evner aldri å vise annet enn hvor trist det er å være dum, og hvor amøbe livet kan være. Som trumf forsøker filmen å overrumple publikum med skritt-relaterte sketsjer, herunder en fersk spermflekk på chinosene i første møte med drømmekjærestens foreldre, og en barberingsscene hvor kompis må tre hjelpende til. Og da er ikke fjeset den kroppsdelen som er problemet. Ja ja.
