Midtlivskrisa rammer DreamWorks spygrønne og innbringende sjarmtroll etter tre salige omganger i franchise-himmelen, men det er ikke ensbetydende med kreativitetssperre eller prestasjonsangst. Festen fortsetter for Shrek.
Men som fester flest er den litt lunken på tampen. Nå er den brautende godfjotten blitt lei av å være temmet husfar, og lures til å signere en sleip kontrakt hvor han kommer i skade for å gjenskape hele verden – uten sin egen tilstedeværelse. En real hodepine for en stakkars mann som bare ville ut å brøle litt. Det er et godt gammelt triks, og det funker til dels: Shreks nær-fatale lærepenge transformerer de velkjente karakterene til gjenkjennelige utgaver av seg selv, og unngår dermed den verste pinen i oppfølgertyranniets ulidelige repetisjoner.
Det er kanskje ikke akkurat animasjonsfilmens svar på Tarantino eller Godard, men maltrakteringa av vår kollektive popencyklopedi er fortsatt sukkeret på grøten. I snodig forening med vår andre kollektive pophukommelse – folkeeventyrene. Mest vellykket i scenene hvor rottefangeren fra Hameln med sine hypnotiske traller tvinger koselige musikalnumre og ufrivillige moves ut av de kjøttfullt dataanimerte kroppene. I en tid hvor vi ellers ser nok av lettvinte animerte parodier, hviler dette karakteruniverset nemlig på flere staute ben, der det viktigste er personlighet. Shrek er et sjarmerende vesen fordi han ligner på en ordentlig, klønete mann.
I så måte er det lett å savne Meyers (berømmelige forsøk på) skotsk aksent og Eddie Murphys streetsmart-nevrotiske esel, hvis man er henvist til den norske versjonen. Noe som i anmelderens tilfelle som regel betyr alltid. Da får jeg for syns skyld legge til at det fortsatt er Gjertsen som gjør den beste jobben av de norske dubberne.
I det som stort sett er rene sjarmøretappen. Men la oss håpe det slutter mens leken er god.
