Schizofreni og psykoser og den slags er av de fenomenene som vanskelig lar seg forklare rasjonelt. Og uten å ha opplevd så mye av det selv: Jeg tviler sterkt på at det oppleves så veldig rasjonelt og ryddig sett fra innsiden heller.
Noe som ikke betyr at filmfolket skal holde seg unna. David Lynch, i sær med nylige Inland Empire, går løs på sjelelivets irregularitet med en tematisk og teknisk tilnærming som gjør at vi virkelig føler at vi kommer i kontakt med noe forstyrrende og foruroligende fremmed – til tross for at dette er et konstruert produkt, det vil si en film.
Martin's madness
Med Shutter Island er det Martin Scorsese som går løs på mentalhygienen. På sin måte – og det må han få lov til – men hvordan beskrive det tvetydige med verdens mest homogene og ryddige filmspråk? Jeg vet ikke. Og ikke Martin heller.
1954: Politimennene Teddy Daniels og Chuck Aule, er på vei til en øy som fungerer som fengsel og sinnssykehus i ett. Anledningen er en kvinne som er meldt savnet, men det viser seg snart at Teddy værer problemer av en mer institusjonell karakter. Men samtidig som han jager etter usynelige fiender på begge sider av fengselsmurene, viser det seg at han også har et kobbel indre demoner å holde skikk på.
Nå er ikke Shutter Island bare en psykologisk studie, men først og fremst en spenningsfilm. Og den er god på det, i alle fall en stund. Teknisk sett perfekt, visuelt feilfri og med en fin blanding av spøk og spenning på den ene siden, seriøst skuespill og tematisk alvor på den andre. Og så lenge detektivhistorien tikker og går, er det ikke så farlig at flashbacks og drømmer er vel plastiske og ikke så veldig, vel, drømmeaktige.
Krampeaktig logikk
Men så nærmer man seg etter hvert en resolusjon. Og som vi vet: Det er lett å skape en mystisk gåte, langt vanskeligere å gi gode svar. Og her tyr man til standardløsninger av den typen som gjør at jeg tenker: Er denne intrigen ment for å speile en slags virkelighet? Nei. Er den designet ene og alene for å få en spenningsfilm til å fungere? Ja. Og da forsvinner mye av interessen, selv om betydelige store anstrengelser er lagt i jobben med å få Shutter Island til å beholde en slags operativ logikk hele veien gjennom.
Dette er det største ankepunktet mot filmen. Pay-offen som thriller er for dårlig. Det at Scorsese er mye dårligere enn Lynch på indre åndsliv er ikke noe rettferdig ankepunkt: Sistnevnte skyter på DV og har knapt distribusjon utenfor Europa, mens Martin jobber i den største skalaen som finnes. Men her gjør han det ikke godt nok, helt enkelt. Og nei, vi skal ikke sammenligne. Eller jo, la oss gjøre det. og se til å lei eller last Inland Empire i stedet, da vel. Så mye fetere filmopplevelse
