Av og til er jobben som filmkritiker nådeløs og ubehagelig. Ta tilfellet Sin Nombre. Den idealistiske, unge regissøren Cary Fukanga har arbeidet steinhardt i årevis for å få til dette: Humpet av gårde på taket av skranglete godstogvogner med illegale immigranter ukevis i strekk. Drevet research i Mara-gjengene med livet som innsats. Grått sitt hjerteblod, fulgt kallet, kjempet med system og kapitalkrefter for å tvinge frem sitt bilde av globaliseringens skyggeside.
Og resultatet av bestrebelsene? Det går ikke an å si at dette er noe mer enn en helt ordinær film. Dessverre, dessverre. Kanskje skamferte alle anstrengelsene den kreative stammen i regissørens sentralnervesystem? Muligens ble flinkhet, korrekthet, sosial bevissthet og sannhet en så tyngende bør at selve filmen ble kvalt? Eller var det ganske enkelt mer pågangsmot enn talent fra børjan?
I utgangspunktet er dette en grei historie. Mara-medlem og ungdomsgangster Willy kapper, bokstavelig talt, båndet mellom seg og ledelsen i klanen. Han setter kursen mot Statene. Og vi blir med på reisen. Men så kommer vi til veikrysset realisme, drama, poesi. Her ligger allerede en enorm haug medium god film som aldri klarte å bestemme seg for hvor de skulle. Ved dette avgjørende punktet legger også Sin Nombre seg ende ned. For ikke å reise seg igjen. Og fortaper seg således i ingenting.
