Skauskrekk er blitt noe mer enn en håndfull filmer, vi snakker om en norsk sub-sjanger. Og den er faktisk i ferd med å bli bra.

Det er ikke så rart, egentlig, at naturen ble hjørnesten og dreiepunkt. Før hadde vi jo ingen ting annet: Ikke flinke skuespillere, ikke flinke regissører. Ikke penger, ikke teknisk kunnskap. Ingen ting. Altså bortsett fra en geografi der bare 3% av landet er i nærheten av å være bebodd. Og dermed var det mer enn naturlig å bygge filmmiljøer rundt granlegger og innunder mosekledd bergnabber.

At det var akkurat skrekk som skulle bli greia, var for så vidt mindre opplagt. Og Pål Øies forrige film Villmark var ikke akkurat noe sterkt argument for at dette var en god idé. Men mye har skjedd på få år. Øie besvarte uredd the call of the wild ennå en gang. Og når han nå tusler ut av krattet med en ny film under armen, er det en gjenkomst i triumf. Fritt Vilt fabulerte i sin tid om at filmen teknisk sett var på høyde med sjangerfilm fra Statene. Det var ganske enkelt ren løgn. Jeg har ikke hørt gjengen bak Skjult prøve seg på lignende breiale uttalelser. Men for dem ville det være en underdrivelse. For dette er ikke bare like bra, men bedre.

Skjult kommer omtrent samtidig med et par typiske amerikanske nifserier; The Unborn og The Uninvited. Begge to er plain standardvare. Men backet med cash og ressurser. Det er derfor oppriktig gledelig at Skjult tar en staur fra vedskjulet og banker dritten ut av dem begge to. Og den vinner ikke på sær norsk humor eller politisk dybde. Nei, vi outgunner faktisk yankeene på det de selv sløser vekk dollarene sine på: Skjult er en teknisk helt eminent film. Veldig bra. Klipp, scenografi, foto og ikke minst lyddesign. Internasjonal toppklasse. All ufrivillig komikk som var veldig til stede i Rovdyr og Fritt Vilt II er vasket vekk. Og man sitter med hjertet i halsen og hopper i stolen med ujevn, abrupt frekvens hele seansen gjennom.

Pål Øie har altså gjort hjemmeleksen sin og lært triksene. Og om man skal begynne å klage, har han kanskje studert i overkant hardt. Jeg har ikke noe imot film som referer til hverandre, men tilstedeværelsen av Twin Peaks er i overkant presserende. Samplingen av fossescenen fra tittelsekvensen er klin lik. Det er i overkant. Det samme er den lokalt vestlandske varianten av The Great Northern. Det er liksom nummeret før Joner kråker: “Ugla e’kje ka ho se ut te å vær.” Så langt går det ikke, men det hadde vært nice om det var originaliteten til Lynch som var inspirasjonen – ikke scenografien.

En film Øie burde ha kikka nærmere på, er Adaptation. Og jeg låner ordet til Charlie som indoktrinerer Danny: “Look, the only idea more overused than serial killers, is multiple personality!” Utover det skal jeg ikke gå inn på handlingen eller spolere spenningen i Skjult. La oss bare konstantere at til tross for den lille Amstetten-vrien med et soveværelse som ville tatt TV3s “Norges Styggeste Rom” til et helt nytt nivå, er dette en avsindig uoriginal film.

Uten at det er så stivt. Joner er en glimrende filmskuespiller, og minst 70% av den resterende casten leverer også varene. Stemningen er effektivt uggen. Og det tekniske er en ren maktdemonstrasjon.

Øie har hatt en glimrende formkurve fra forrige film. Og så er det bare å håpe at han tar dette videre, og tenker som så at “greit, nå har jeg stålkontroll på hvordan jeg lager en skummel film. Neste gang tar jeg skrittet videre og lager noe nyskapende”.

Og til dere som mener at man må følge standardformelen for at det skal føles creepy: Si det til han arme stakkaren som trippa på syra og våknet i en tilstand hvor han alltid så Bob hver gang han kikka på seg selv i speilet. Verre blir det ikke. True story.