I november i fjor, rullet et indisk tog inn i norske kinosaler. Det het Darjeeling Limited, og var alt man forventer av en vestlig film i østerled. Sterke farger og fråtsing i eksotisk estetikk. Fornøyelig behandling av kulturell forskjell og forbrødring. Orientalisme i alle kanaler. I en velsmurt, åpenbart god og intelligent distansert film. Som allikevel fremstod som høyst forglemmelig. Uten at det var lett å se noe reelt alternativ.
Nå, et år senere, gjør vi plutselig det. På ny har den hvite mann vært i den gamle kolonijuvelen og lagd film. Men der stopper effektivt all likhet mellom The Darjeeling Limited og Danny Boyles Slumdog Millionaire. Samme location og lagd nesten samtidig, men sistnevnte antyder allikevel et kvantesprang fremover. Man skal være forsiktig med å sammenligne for vidt, men slik som Obamas seirer ved et trylleslag tydeliggjorde en dyptgripende endring i USA, varsler Slumdog, forhåpentligvis, en vei ut av den apatien som har preget filmverdenen i snart ti år.
Hva som er nytt? Danny er en smarting. Han lagde med Trainspotting, en av nittitallets ti beste filmer. Og, sammen med Pulp Fiction, den aller mest typiske. Slikt tar på, men når han nå returnerer i toppform, er det egentlig bare energien som er igjen fra Rentons glansdager. All ironi, all distanse og ikke minst all smarthet er kassert. Slumdog Millionaire er en utrolig enkel film. Ja, ikke bare enkel, den er utrolig sentimental, på grensen til banal. Men bare i historien, en klassisk kjærligheten-overvinner-alt!-På-grunn-av-skjebnen!-fortelling. Behandlingen av India, derimot, er påfallende respektfull og lite påtatt. Utrolig avromantiserende, men ikke noen sosial stilstudie heller. Ikke noe brutalrealistisk portrett med bistand i blikket. På et eller annet vis, gjennom fortettede, visuelle komposisjoner, fremragende lyddesign og et suverent cast, makter Boyle å fortelle en historie om India som kjennes genuint indisk. Uten å henfalle til Bollywood-pastisjer, eller andre billige triks fra siste to tiår.
Handlingen er en klassisk røverhistorie. Fattiggutten Jamal, er ett spørsmål fra å vinne Indias “Vil du bli Millionær?” Men dagen før sending fengsles han, mistenkt for juks. For hvordan i all verden vet han alle disse tingene? Ja, så blir Jamal nødt til å fortelle om oppveksten i slummen. Om sitt livs store kjærlighet. Om død og svik. Og hvordan livets harde skole, har gitt ham den nødvendige kunnskapen.
For drøye ti år siden, tok et lignende scenario verden med storm. I The Ususal Suspects; en iskald, kynisk, smart og selvsagt svært god film. Der strukturen ble brukt for alt den var verdt, til å plante inn doble bunner og manipulasjon av sannhet. I Slumdog er disse elementene fullstendig fraværende. I stedet får vi menneskelighet. Tro, håp og kjærlighet. Det hviler noe ærlig og ufortrødent over hele forestillingen. Douglas Sirk for et nytt årtusen. Der det å bli glad i karakterene, engasjere seg i dem og ønske dem all mulig lykke, blir det sentrale. Ikke noe lureri. Til forargelse for de blaserte. For dårlige analytikere og de tillært akademiske. Til glede for publikummere flest. Og ikke minst til stor lettelse for alle som har lett etter en vei ut av ti års manieristisk drøvtygging på et konsept, som var oppspist allerede i 2001.
