Franske forviklinger.
La oss starte med åpningssekvensen: En full, livsglad mann blir påkjørt på vei hjem fra byen. Neste scene: En vennegjeng i sjokk ved sykeleiet til en hardt skadet, høyt elsket kamerat og en felles avgjørelse om å dra på den årlige sommerferien likevel. Første fornektelse introduseres: en rekonvalesent som forteller vitser fra sengen kan da ikke dø, hva?
Og det skal bli flere fornektelser: Familiefaren Vincent som er forelsket i vennen og gjengens borgerlige overhode, Max. Den søkende Marie med åpen seng og blødende hjerte. Den single Maries mannlige motstykke, Eric. Erics troskyldige våpendrager, Antoine. Mennenes koner, og Max selv. Alle har de en fornektelse å bale med.
En ferietur som fortetter og forsterker det som allerede er oppe i dagen, men som ennå ikke er kjent av alle. En kontinuerlig føling på tennene, men uten å utvikle horn i siden til den som forvolder smerte og ubehag. Alle trenger alle, noen trenger noen utenfor, men alltid flokken først. Og hele tiden denne halvt fortrengte frykten for den skadede vennen der hjemme. I bakgrunnen lurer han som en konstant generator for sterkere følelser, større utbrudd, flere tårer, mer glede og enda mer menneskelighet. Mine problemer, dine problemer, våre problemer. Sammen er vi om ikke direkte sterke så iallfall sterkere.
Et klassisk plot, et sett gode skuespillere og et harmonisk samspill tonesatt av en lettlikelig samling med gamle og nye låter. En familiefars (Canets) sympatiske forsøk på å lage en sommer-cd tilpasset alle i feriebilen og folket i kinosalen: Janis Joplin, David Bowie, Damien Rice og Guillaume Canet selv.
Passe dypsindig, passe gjennomtenkt, ganske medrivende og litt for lang. Slik en god sommerferie ideelt sett ikke skal være, men ofte blir. Vi er da bare mennesker, er det ikke det man sier?
Premiere 27. juli
