Så bærer det ut i villmarka igjen. Godtroende og selvoppslukt storbyungdom på heisatur til avsidesliggende strøk.
Det er lenge siden Villmark ga norsk utkantskrekk nytt oppkok etter klassikeren De Dødes Tjern. Siden har vi fått et lite skred av typen med blant annet Rovdyr, Fritt Vilt filmene og Død Snø. Så når vi nå har fått oss en nisje, hvor blir det av filmen som tar skauskrekk til nye høyder? Den som sniker seg ut av formelen, med deg hjem og planter permanente skygger over senga di? Uforutsigbarhet og gjennomtenkte karakterer er forutsetninger også i dette universet skulle man tro.
I bransjebladet Rushprint forteller produsenten av Snarveien at han er ute etter troverdighet. Han har visst ikke stått på krava denne gang. Tross hederlig innsats fra Cristensen og Larsen, er kjæresteparet vi følger på sin snarvei/omvei gjennom Finnskogen med smuglesprit fra Sverige, skrevet like engasjerende som en startlån reklame. Etter litt kos, reduseres mimikken raskt til det ene skrekkens uttrykk som er fastklistret gjennom filmens siste halvdel.
Verre er det at det som kunne vært et interessant og tidsriktig plot; de blir del av en “live skrekkfilm” som streames på nett mens handlingene utspiller seg, skusles bort ved gjennomgående overtydelige hint. Den “hjelpsomme” svenske politimannen glimter til med humortalent uten at det hjelper på spenningen og alle slemmingene er akkurat litt for wacko til at vi overraskes når det snører seg til. Her tas det snarveier på litt for mange plan.
