Franskmennene vet å kose seg. Ofte observert i pastellfargede klær på en bryggekant, mens de nyter god vin, spytter olivenkjerner og danser til poppmusikk. Glem det brutale Frankrike du kjenner fra utallige Vincent Cassel filmer. I Snøen på Kilimanjaro er alt veldig koselig.
Hovedpersonen er en mann i 50 årene hvis største idoler er Spiderman og sosialisten Jean Jaurès. Da firmaet hvor han er tillitsvalgt må si opp 20 arbeidere, velger han å ofre seg selv i rettferdighetens navn. Uten mye annet å finne på lenger, ser vi ham ta oppvasken, bygge et lysthus, vanne blomster og være en ordentlig hverdagshelt. Kona hans er like hyggelig og fire av fem scener uspiller seg rundt et middagsbord hvor de diskuterer god mat.
Så blir de rana. To karer i finlandshetter avbryter en av deres mange måltider og forlanger å få pin-kodene til bankkortene. Heller ikke dette blir fremstilt som spesielt grusomt, og en ransmann setter seg til og med ned og koser seg med en tegneserie mens han venter.
Fører dette til konflikter? Nja… nesten. Mest av alt fører det til vinsipping på en veranda i skumringen, og tiramisukake i en bakgård hvor buskene rasler betryggende i vinden. Filmen prøver å si noe om det å bli gammel og bry seg om andre, men konflikten blir begravd i grillmat og solskinn. Hovedpersonen er så forståelsesfull at man gleder seg til å se ham sprekke, men svarer bare med mer kjærlighet.
Det er ikke noe galt i å være koselig, men så lenge filmen verken er rørende, søt eller morsom, blir den like minnesverdig som en episode av Helene og gutta. Skal du se den bør du spise rikelig først, eller risikere at det romler dypt i magen gjennom hele filmen. Egentlig kan du likesågodt bruke billettpengene på en god flaske vin.
