“Jaja, muselort i kaffen… Det får vi ta til etterretning“ Og ned på høykant går den. I enda en beretning om Nordmannen i Naturen. Vi har våre sportshelter, polfarere, ekspedisjonsklatrere og ymse barskinger med børse, bikkjer og bållukt i barten. I tillegg til alle de som lever der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Men selv disse verdsetter et flislagt baderom som motsats til granlegger og gråstein. Og erkjenner gleden av setevarmere og Statoil-koppen etter noen uker i fjellheimen. Eller i alle fall et tørt og varmt rom uten ekskrementer i kaffen. Kort sagt: De aller fleste av oss trenger et minimum av sivilisasjon for å nyte naturen.
Og så er det noen som ikke gjør det. I alle fall én. Snøhulemannen bor på trettiende året ute i det frieste fri. Og mens en del vanlige årsaker til turtrang står listet opp ovenfor, velger vår mann en tilnærming som, litt stygt, kan betegnes som å leve som en uteligger; en mann som sover på gata – rent bortsett fra at det ikke er noen gate der.
Dette er en beretning der Kjæreng over en femtenårsperiode var i kontakt med og filmet Snøhulemannen og hans liv og levnet i diverse hi, da særlig i området rundt Finse. Som en blanding av hippie uten slengbukser, hus-okkupant uten hus og hulemenneske tre tusen år for sent ute, fremvises en livsførsel like langt unna Isak Sellanrå som det er fjernt fra Terje Håkonsen.
Snøhulemannen prøver ikke å skape noe, bruker ikke naturen i fysisk forstand. På den måten er han nærmere en slags Zarathustra, en åndelig søkende person som leter etter noe han ikke kan finne blant folk i flatbygda, nydelig eksemplifisert ved hans mors leilighet i Rogalands aller tristeste boligblokk. Skjønt åndelighet til tross; det er vanskelig å se dette som et disiplinert prosjekt i filosofisk eller religiøs forstand. Snarere en måte å eksistere på, helt enkelt, i definert opposisjon til et normal-liv han simpelthen ikke makter.
Og da de aller fleste av oss har en relativt aktiv friluftsnerve, er det på en måte lett å sympatisere med Snøhulemannen. Samtidig som situasjonen virker absurd og trist; dette er en outsider helt ute av takt med et samfunn som tross alt holder ham i live og han ikke kan fri seg fra; hadde ikke andre jobbet, kunne ikke han ligge og dra seg på fonna, da måtte han jaktet rein og rype for å leve. Filmen fremstår ikke som romantisk, til tider snarere ubarmhjertig: De små krypinnene ligner mer på uteliggerreir i Oslo-sentrum enn campen til Lars Monsen, og du skal være rimelig avsindig lei av kontorjobben din for at dette skal friste som et eksempel til etterfølgelse.
Men den lettere forslummede baksiden har altså en strålende forside: Der filmens helt troner på en snøfri plett i strålende vårsol, omfavnet av all den ensomheten og stoltheten og renheten vi andre bare får i mer avmålte doser. Her fremstår han plutselig som herre, dette er hans rike, underlagt ham helt og holdent, og det ubetinget på hans egne premisser. Og dette er filmens ene virkelige styrke; fremvisningen av et radikalt valg uten stillingstakning. Den mørke siden lyssettes ikke kunstig, like lite som den lyse forblendes.
Filmen er laget utenfor støtteordningene, over en femtenårsperiode, men Snøhulemannen er allikevel en forbløffende helhetlig og disiplinert filmfortelling. Og dette er det andre som er svært vellykket: Den makter å bringe oss virkelig tett og tydelig innpå et menneske vi ellers ville være avskåret fra. Litt som med naturfoto generelt: Med tilstrekkelig tid og tålmodighet kan man fange inn fortrolighet, adferd og helt nære øyeblikk hos de mest sky individer. Og Snøhulemannen er et menneske vi ellers aldri ville kunne møtt, langt mindre forstått. En mann som ved sin blotte tilstedeværelse fremviser en spontan virkelighet fiksjonsfilmen aldri kan klare å fange fullt ut.
En unik og sterk fortelling. Om en mann som lever på siden av systemet. Av en mann som har laget filmen på tross av det.
