Hvem har føkka med termostaten i dusjen? Dette er varmt, kaldt, varmt, kaldt, men aldri temperert. På den ene siden en utrolig viktig film om produksjonen og håndteringen av de nesten usynlige hjemløse i et LA som har mer enn 10 000 av dem. Og som illustrativt og sylskarpt formulerer umulige spørsmål som - hvor går grensen for ansvaret når man engasjerer seg i å forbedre livet til bumsen på hjørnet? Hvor forpliktende er det å tre inn i en annens liv? Og ikke minst, hva er et verdig liv?
Kompleksiteten rundt problematikken holdes intakt og gjør dette til langt mer enn en heroisk fortelling om en ressursterk LA Times-reporter som redder en hjemløs fyr og gjenoppdager hans forsømte musikalske begavelse. Og som dramatisk materiale er denne true-storyen knallsterk. Den underlig skizofrene filmen som er konstruert oppå den, er imidlertid porøs som et forlatt vepsebol.
Jamie Foxx er overbevisene nok som sjarmerende, rabulerende eksentriker, men som musiker? Herregud. Gi da mannen én skarve time med coaching i det minste, før han skal agere som oversensibelt strengetalent. Hva driver han på med? Pusser tenner? Onanerer? Utroverdig og utilgivelig, selv om fiolin og cello såklart er noe mer tricky enn å traktere en kazoo. Bare en av mange dårlige avgjørelser som saboterer det som i treatmentet nok bød seg som en storformats samvittighetstvister.
Her kommer til og med Downy Jr. i storform til kort.
