Italiensk film om oldinger, for oldinger, på oldingers premisser: Noe av det vi kommer til å se mindre av når den altfor lite omtalte digitaliseringen av norske kinoer skamferer filmtilbudet her til lands fra neste år av.
En skam, selvsagt, for produksjoner som Sommerlunsj i Roma gjør akkurat det filmediet er aller best på: Kaster oss hodestups inn i en virkelighet som er like absurd og fjern som troverdig og taktil; like deler ekte og eksotisk:
En arbeidsledig, godt voksen mann tar seg av sin hauggamle mama; et fysisk redusert, men åndelig ubendig menneske. Han aksepterer sin rolle og slukker sorgene i Chablis, men en dag kommer gårdseieren og påpeker at mor og sønn er fire år på etterskudd med leia. Så for å ettergi noe av dette, foreslår han å parkere sitt eget utgamle opphav i leiligheten for noen dager. En ordning som motvillig aksepteres, men snart er det flere som får ferten av denne uortodokse avlastningsinstitusjonen.
Dette er di Gregorios første regi-jobb. Oldemødrene debuterer alle som én. Og hele filmen inngir en besnærende stemning av høystemt alvor og lattermild likegyldighet. Ikke spektakulær og tidvis noe søvndyssende å bevitne. Men holder du deg våken tror jeg du vil huske den til dagen du selv bikker nitti.
