I de aller, aller fleste tilfeller kan man godt respektere et kunstnerskap uten å like det. Eller i det minste forstå at det har den posisjonen det har.
Du kan irritere deg over David Lynch, kjede deg til Abbas Kiarostami eller la deg provosere av Von Trier. Men objektivt sett innehar prosjektene, hvert på sitt vis, en form for kvalitet, konsistens og koherens som gjør det umulig å si at de er direkte dårlige.
Vi snakker om de virkelig store kritikeryndlingene, og jeg som andre har mine meninger. For eksempel kan jeg oppleve filmene til Nanni Moretti som komplett uutholdelige. Eller at Martin Scorseses ekstreme tekniske dyktighet øker parallelt med at filmene hans blir mer og mer daterte og komplett uinteressante. Samtidig som jeg skjønner at folk bryr seg om dem.
Men midt i denne harmoniske filmforståelsen har det altså satt seg en torn. Og den tornen er Fatih Akin. At jeg finner filmene hans usigelig uengasjerende, er én ting. Mer problematisk er det at jeg med min beste vilje ikke kan spore noen som helst form for kvalitet eller relevans der – selv etter at smak og behag er koblet fra.
Det første møtet med den opphausete Mot veggen kan ikke beskrives som noe annet enn et sjokk. Den andre siden var akkurat like ille. Og nå altså Soul Kitchen som tross alt er ørlite mer levelig, men utelukkende fordi ambisjonsnivået er skrudd helt i bånn. "Livet er det som skjer mens du er opptatt av å legge andre planer" er en tag-line så makabert vulgær at jeg blir fysisk uvel. Og filmen følger opp tonen den slår an:
Zinos er en slacker med fin dame, grei helse og en utrolig møkkete restaurant. Men så reiser frøkna til Kina, ryggen ryker i et kjøleskapløft – og ikke lenge etter er den skitne stoltheten Soul Kitchen også i ferd med å glippe. Vi har sett det førti tusen ganger før: Den forsofne taperens kamp mot systemet; anti-helter under hver stein og den utprøvde ensemble-komikken á la High Fidelity som motor. Utført uten originalitet, filmteknisk finesse eller personlig stil. Hvis noen kan forklare meg hva som er bra med dét, er jeg lutter øre. Imens får dere bære over med meg mens jeg utdyper elendigheten punkt for punkt:
1) Karakterer: En serie hule, endimensjonale stereotyper røres sammen i en historie nøyaktig like overraskende som visernes bevegelser på en urskive. Er du fattig er du snill, er du finansmann er du slem. Lovely losers, store hjerter, ingen hjerner, én egenskap per person, ingen selvinnsikt, ingen flertydighet. Som Hollywood på sitt verste – bare at denne får lovordene kastet etter seg.
2) Filmform: Fortellingen er standardisert langt forbi det banale. Ikke bare fordi strukturen er tradisjonell som trøndersodd, men på grunn av at bi-karakterer, innfall, enkeltscener og elementer som avviker fra den nødvendigste handlingen ikke har noen egentlig spontanitet. Her fins ingen overskridelser, ingen utskeielser. Det overdådige og ukontrollerbare vi kjenner fra for eksempel Emir Kustaricas produksjoner er helt fraværende, og erstattes med enkle, lite gjennomarbeidede klisjeer av aller billigste merke.
3) Tematikk: Den dypere klangbunnen man forventer å finne gjemt et eller annet sted i grumset eksisterer simpelthen ikke. Om det er tyrker-i-Tyskland-goodwill som gjør at folk ikke stiller spørsmål ved dette, eller snarere en glede over å få lov til å gi seg det basale i vold uten at noen hever pekefingeren, er uvisst. Men faktum er like forbasket at Soul Kitchen, akkurat som sine forgjengere, ikke makter å si et kvidder om hvordan verden er i dag. Ingen ting i måten mennesker agerer på, ingen ting i følelseslivet eller reaksjonsmønstre, peker på noe utpreget samtidig eller definerende som tidsbilde.
Om det kanskje er allmenngyldige og varig visdom som formidles her? Ikke prøv deg! I så fall menneskets evige idioti og behov for å reprodusere floskler.
