Mat i Italia, bønner i India og kjærlighet i Indonesia er løsningen på depresjonen i Julia Roberts ferskeste hvordan-bli-glad-film.
Vi møter Liz som har alt man skulle tro alle ønsket seg. Prestisjefull jobb, fett hus og pen mann. Men så mangler hun det aller viktigste; seg selv. Som hun må ut og finne, og drar langt, langt avsted. Og uten at vi vet hva hun leter etter, eller hvordan hun skal finne det, ender vi med frasene “free your mind” og “let yourself go”. Noe mer håndgripelig kunne vært til hjelp.
Liz legger en reiseplan som steg for steg skal hjelpe henne på den mentale veien, men mest av alt ligner det en lang ferie, der hun koser seg og møter mennesker som tilsynelatende bare eksisterer som hennes tjenere. Hvor går egentlig grensen mellom idéen om å finne det man trenger i de riktige landa i riktig rekkefølge, og irrasjonell mororeise i håp om at klassisk filmekskursjon skal få en til å se alt så mye klarere?
Undertegnede har ikke lest boka filmen adapterer, men får likevel en følelse av at karakterendringene skildres bedre i romanform. Det får liksom være grenser for hvor mye en munnfull pasta i Roma kan uttrykke en filmkarakters utvikling.
Roberts skal visstnok ha blitt hindu mens hun var på opptak i India. Kanskje kunne hun personlig ha forklart oss bedre hvordan det skjedde, enn det karakteren hennes klarer å uttrykke.
