Foreningen “Burde sluttet ti minutter tidligere“ er en stor og trist sammenslutning. Av filmer med kraft og kapasitet. Som har målsnoren og laurbærkransen innenfor rekkevidde. Idet melkesyren kommer pumpende. Og sender hele herligheten på trynet på oppløpssiden. Og hva hjelper det så at prestasjonen frem til da har vært forbilledlig? Ingen ting. Og State of Play innlemmes herved i klubben.
Klassisk spenningsfilm. Kuler og krutt, bannskap og utroskap. For et voksent publikum. Solid. Oh so Russel Crowe. The Insider. American Gangster. Den middelaldrende Hollywood-hannens tumleplass. Clooney i Michael Clayton. Elegante filmer. Men veldig pay-off orienterte og sidrumpa.
Golden boy-guvernør Collins går i klinsj med amerikanske leiesoldat-firmaer (á la Blackwater) men seieren ser ut til å glippe når toppolitikeren avsløres som utro. Nå er selvsagt ingen ting tilfeldig i spill rundt krig og kjærlighet. Og mannen som graver etter sannheten er den garvede journalisten Cal, studiekompis av guvernøren. Som setter egen integritet, avishusets fremtid og etter hvert en rekke menneskers liv på spill i jakten på sannheten. Eller var det den gode historien?
Vel og bra; mange interessante spørsmål stilles. Men problemet er at svarene som gis, ikke står i stil. Ikke noe uvanlig i dét. Men synd, selvsagt. En bra spurt, en grand finale, kan redde en middels film. Eller propellere en jevnt god film til evig legendestatus.
Og motsatt. Som her. Dessverre.
