En mistilpass ungdom i trettenårsalderen. I hus med på sine velmenende, men sosialt vanskeligstilte foreldre som ikke røkter avkommet særlig godt. I klinsj med autoritære, franske skolemyndigheter. Søker tilflukt i kompaniskap med ressurssterk venn fra velhavende bakgrunn. På kant med seg selv og verden, men med en tydelig indre styrke som sier oss at dette skal gå bra.
Mirakuløst nok er det ikke Truffauts skoledannende klassiker Les Quatre Cents Coups (På Vei Mot Livet) vi snakker om. Men en blek avskygning av innholdet, i et uhørt kopistisk format. Og det er selvsagt dårlig gjort å måle alle franske tenåringsportretter mot en så utrolig ruvende film. Men så burde da også Sylvie hatt vett til å slippe frakkeskjøtene til gamlefar og utforske verden på egenhånd.
Det har hun ikke, og dermed blir det slik at på alle de punktene hvor Truffauts lille røver Antoine makter å gjøre sin kamp til vår alles, forblir Stellas verden bare hennes egen. Når man velger å sveive i gang en film uten egentlige skurker, konflikter eller historie som sådan, bør du saktens ha en god del krutt på lur i persontegningene. Et usedvanlig blikk for øyeblikk og stemninger. Og generelt sett en veldig klar bevissthet med hva det er du ønsker å si med denne filmen.
Se på det som en slags sjekkliste. Hvor Verheide ikke kan krysse av for noe som helst.
