Bare måneder etter at den britiske dance-battle-filmen Streetdance 3D kom ut, kommer amerikanerne med Step Up 3D, og skal gruse de stakkars europeerne med tøffere, raskere og mer spektakulære moves.
Handlingen i de to filmene er skremmende lik. Dansegrupper – bestående av pene, unge mennesker som mener dans er livet, dans kan forandre verden og dans er viktigere enn alt – skal battle seg opp og fram og til slutt vinne den store battle-konkurransen. Og kanskje er det med en viss bitterhet overfor britene som kom først med battling i 3D, at Step Up 3D kaller sin turnering for World Jam – et verdensmesterskap altså, med bare amerikanske deltakere. Britene kan gå til helvete.
Men der Streetdance 3D i det minste prøvde å gjøre noe halvoriginalt ved å fusjonere den institusjonelle ballettdansen med ungdommens egen gatedans, hopper Step Up over slikt vissvass og går rett på sak med sine tomme sjeler, forutsigbare vendepunkt og latterlig fiendtlige konkurranseholdninger. Og jo, det er faktisk lov å forvente mer av en dansefilm. Dansefilmer trenger ikke være rævva, men det er likevel slik man tydeligvis har bestemt seg for å lage dem.
Filmen får pluss for en liten del av et større dansenummer ca. halvveis, med den gode, gamle robotdansen, og for fire-fem norske flagg (som et verdensmesterskapsalibi?) blant tilskuerne under selveste battle-finalen.
