Japanske Hirokazu Kore-eda er blant samtidens fremste regissører, med en mangslungen filmografi uten gjentakelser eller dødpunkter. Ellers i filmografien dekonstruerer han tidvis japansk symbolikk; eksempelvis snø, måne og kirsebærblomst i minneverdige After Life, samuraien i humanistiske Hana og kvinnen i fantastiske Air Doll. Mens i familieskildringen Still Walking skreller han varsomt i japansk tradisjon og kultur, særlig kløftene og broene mellom kjønn og generasjoner. Mellom de som sitter rak på gulvet og de som står oppreist, men duknakket.
Alle Kore-edas mennesker er subjekter, sjenerøst orkestrert med varm omtanke og kjærlig kritikk i statiske innstillinger, med skyvedører som gjennomgangsfigurer. Her både tangerer og transcenderer Kore-eda mesteren Yasujiro Ozu, som i Tokyo Story lar foreldregenerasjonen vinne sympatien. I Still Walking er medfølelsen mer mosaisk, som i de mange nærmest umerkelige montasjene av minutiøs magi: En ung gutt knaster på et lite dataspill, en eldre kvinnes fingre hekler.
Kore-eda forstår at film fremviser før den forteller.
Den franske filmkritikeren André Bazin skrev: “Criticism respectful of its art should not lose sight of certain scales of value and should cling to them, perhaps ascending to higher echelons only two or three times a year.” Still Walking tilhører et slikt øverste sjikt, og er (med forbehold om Michael Hanekes Det hvite båndet) årets beste film.
