Dansefilmens tilsynelatende renessanse kan se ut til å stå overfor en utfordring. I 80-tallsfilmene var dansen en synd, og karakterene måtte kjempe for sin rett til å utøve sin lidenskap. Hvilke problemstillinger står så de danseglade overfor nå som dansen for lengst er syndfri?
Egentlig ingenting, men problemer kan skapes. Streetdance 3D prøver å finne en konflikt mellom institusjonsdansere – dansere som betaler for å bli dansere med lønnede lærere – og gatedansere som lærer seg dansen selv. En slags Fame vs. Footloose.
Dermed får vi de stereotypiske grupperingene – de tøffe, tykkhudede, mot de arrogante selvnyterne. Og selv om dette er en ungdomsfilm, setter voksne bak kamera sitt tydelige preg ved å instruere ungdom til å være slik voksne mener ungdom er når de er tøffe. Vis litt attitude, lizm. Ekstrem selvbevissthet og krangler der man argumenterer med dans, kan også fort bli ufrivillig morsomt.
Dialog eksisterer på et minimunsnivå for å gi plass til den ene danseduellen etter den andre. Danserne imponerer, og det er gøy å se på. Men man kan lett bli mettet etter 40 min. Filmen vinner noe spenning på at man skal prøve å fusjonere balletteleganse med den sintere gatedansen, men resultatet er heller skuffende – spesielt når klimaksnummeret ikke klarer å overgå alt vi har sett tidligere i filmen.
