Da Thomas Vinterberg på starten av nittitallet forlot filmskolen, var det som dansk films lysende filmhåp. Og etter Sidste omgang og Drengen der gik baglæns, to mollstemte novellefilmer som begge handler om ung død, kantstøtte galeien med von Trier og dogmebevegelsen, og resten er historie. Eller tragedie. Alt etter hvem man har i hovedrollen. Vinterbergs eksplosive gjennombrudd Festen var en velsignelse for dansk filmbransje og hele verdenspublikummet, men for regissøren selv en regelrett mare av en synkende limbostang. For hva skal man gjøre med karrieren når man har laget sitt hovedverk i en alder av 29 år?
Trofaste Thomas har insistert på å fortsette å prøve. Og etter to eksentriske, men dødfødte, utenlandske eskapader, vendte han i 2006 hjem med komedien – En mand kommer hjem. Men Thomas var ikke hjemme, og kritikkene lød nok engang “ikke lige så original som Festen“. Hadde fyren vært en ordentlig livskunstner, hadde han tatt den aristoteliske treakts-dramaturgien like alvorlig i virkeligheten som i filmverkene sine, og introdusert høydepunktet litt senere enn ved første plot-point. Men nå, nå har Vinterberg fumlet seg frem til rewind-knappen. Og i det som kan virke som et desperat forsøk på å unnslippe et angerfullt og bittersøtt point-of-no-return, vender han her tilbake til sitt jomfruelige, sobre og samvittighetsfulle nullpunkt: Det vanskelige livet, det lidende mennesket og den blytunge sosialrealismen.
Til og med i et land som gang på gang kåres til verdens lykkeligste i diverse perverse, globale levekårsundersøkelser og arbeidsmiljøstudier, er det nemlig noen som faller utenfor og i klørne på sprit og sprøyter. Tydelig bevitnet av alle de som har gått ut på feil side av tivoli, og ranglet ned gjennom øvre del av Istedgate eller en hvilken som helst film av Per Fly. I Vinterbergs univers, for øvrig en fri romanbearbeidning, er dette skjebner nærmest uten andre valg. Med narrativ tålmodighet serveres vi en prolog med to brødre bokstavelig talt født inn i dritten av en alkoholisert mor, en tragisk incident, og påfølgende samme brødres begredelige hverdagskamp 20 år etter. Det siste i to elegante parallelløp som bare så vidt tangerer hverandre, og da med samme elektrisitet som når en hånd uforberedt rører en annen. Den ene aggressiv fengselsfugl, den andre sentimental junkie som selv forsøker å være far. Stort sett er det overbevisende og bevegende, ikke minst fordi det er alltid svir å se huløyde barn i omsorgssvikt og foreldre som elsker, men ikke rår over egne demoner. I en film med ikke mindre enn fem dødsfall, er uttrykket mer tintet melankolsk enn direkte autentisk, og det skyldes to ting: For det første er dialogen til tider skjemmende litterær. For det andre er det lagt an til en klassisk spillestil der karateren forteller ikke er. Likevel skal det sies at Cedergren (sist sett som Kong Haakon) gjør følsom mikromimikk til en kunstform. Og, hvem vet, det høytidelige dramaet er kanskje et bevisst grep for å gjøre historien om familiekjærlighet mer vedgående og reell. Men som vi har sett i en annen grim slektning, nemlig Andrea Arnolds slag i trynet, Fish Tank, så er dype, forklarende ord ikke nødvendigvis det som skaper empati.
Det store spørsmålet henger naturligvis fortsatt i luften – hvor på karrierestigen plasserer dette vår kjære Vinterberg? Annet enn tittelen, som må krediteres romanforeleggforfatteren, er det lite originalt eller nyskapende over Submarino. Den håndholdte, digitale, improviseringsvennlige, skuespillerdyrkende festen er såklart over, men tilbakelagt er også den ungdommelige sosiale risikoen, og med den – hevnlysten. Dette er ikke, om noen skulle tro det, en samfunnskritisk film. Men la oss for en gangs skyld ikke sammenligne, og i stedet gi Vinterberg de hvite arkene han så tydelig fantaserer om. For han er ingen filmatisk one-hit-wonder. Han er en mann med ny fremtid.
