Alt var bedre før, blir det gjerne sagt. Hva Hollywood mener om fortiden er ymse, men fremtiden har de stort sett lave tanker om – den blir faktisk helt jævlig.
Surrogates baserer fremtidsvisjonen på mennesket som et evig sittende vesen. Hjernen kobles til dukker – surrogater – som styres av tankekraft. Dermed fylles gatene og kontorene med modellvakre menneskekopier, mens de bakoverlente originalene forfaller. Og tydeligvis synes de det er helt greit.
Typisk nok er det bare små menneskegrupper som skyr dette grufulle produktet. Og typisk nok viser det hele seg å være et svært skjørt system som kan utnyttes på det groveste. Det legger grunnlaget for en filmatisk thriller, men ærlig talt: hvordan har karakterene klart å overse utnyttelsespotensialet?
Nok en gang skal Bruce Willis redde hele menneskeheten. Og selv om han lengter etter konens kjøtt og blod, er det først når surrogatene kan brukes til kriminelle handlinger overfor menneskene, at alt var bedre før. Som om ikke den totale passiviteten er livstruende nok?
Filmen har sine plussider. Klimakset er faktisk ganske pent, og hvem som kontrollerer hvilken surrogat kan jo gi rom for spekulasjon og pønsking. Men filmens fundamentale problem er så vesentlig at man må se forbi et stort sort hull for å la seg underholde – passivt, tanketomt og bakoverlent.
