Regissør Gundersen på telefon for å overbevise Fridtjov Såheim om å takke ja til rollen: “Hva som er vinklingen, sier du? Dette blir som Rottenetter II, dette. The prequel! Ratzennachten. Utført som en slags ny variant av Casablanca, bare i Oslo. Med deg og Aqua-Lene i stedet for Bogart og Bergman. Om jeg tøyser? Nei, langt ifra. Nå kjapper vi oss skikkelig, og så surfer vi inn på Max Manus-bølgen. Lese manus? Ja, jeg skrev halvparten på trikken i stad, og tar resten i kveld. Så du har det i morgen.”

Og Fritjof takket ja. Gudene vet hvorfor. Kanskje Gundersen hadde bestemora hans bindi fast nedi kjelleren. I så fall må det ha vært trangt om plassen der nede. For hvordan noe tenkende vesen har kunne la seg besudle av dette ravende meningsløse landssviket av en film, krever andre overtalelsesevner enn en gratis latte på Theatercafeen.

Svik er en type film som hadde fått umiddelbar kultstatus om den hadde kommet for femten år siden og gitt ironi-generasjonen noe å fråtse i. Nå er den bare uutholdelig. Aqua-Lene fremstår ikke som noen dårlig skuespiller. Fordi alt foregår på hennes nivå. Det er nesten ikke til å tro. Gestapo kunne sendt tyve av sine beste menn for å lete, men de ville fortsatt ikke maktet å finne én god ting med denne filmen.

Nøyaktig hva som er intensjonen med filmen er litt ullent, men det er uvesentlig, for den er like elendig uansett hva den prøvde på: Over hodet ikke spennende, selve antitesen av underholdende, historisk ufarlig og formalt sett komplett amatørmessig.