Avstanden mellom uttalt mål og faktisk resultat er en fin indikator på kvalitet. Og bare ganske sjelden er spriket så stort som i tilfellet Sykt lykkelig. I omtalen finner man én film. Mens det vi ser på kino, er noe fullstendig annet. Eller knapt noe i det hele tatt, egentlig. En debutfilm der iver og energi gir så minimal avkastning at det nesten er imponerende.
Det viktigste med en film er troskap mot sin egen intensjon. Fra Dumbo til Dum og Dummere til Det Hvite Båndet – suksess måles i hengivenhet til konseptet og evnen til å skape et unikt univers. Sykt Lykkelig feiler i så måte helt utrolig omgående: Karakterens situasjon og motivasjon er ikke til å få øye på. Forsterket/ grunnet grov feilcasting, der ingen av skuespillerne fanger det skapte grann av den mennesketypen de skal gestalte. Intensjonen er kultivert vs. bondsk. Resultatet Grünerløkka vs. Grünerløkka:
Svakt tegnende figurer som på toppen av det hele boltrer seg på utsiden av tid og rom og forstand som vi kjenner det: Tenk sprelsk, naken pardans. midt i snøen, midt på et jorde. En lyssky affære i fullt dagslys mens barna kommer hjem fra skolen og ektefellene er Gud vet hvor og gjør Gud vet hva. I en film som jeg vil huske best for en serie reaksjonsmønstre som er veldig vanskelig å knyte til menneskerasen.
Litt alarmerende at det feiles så grovt med å gjennomføre en såpass enkel filmidé. Men det er noe i den helhjerta kollapsen som gjør at jeg allikevel gleder meg til Sewitskys neste film.
