Den komplett lykkelige NASA-ingeniøren Ben Thomas knotter på mobiltelefonen mens han kjører bil. Det er ikke tilrådelig, som vi alle vet, og Will kjører ihjæl kone og seks fremmede mennesker. Dermed raser livet sammen som et korthus og resten av filmen går med til å gjøre bot og bedring: Syv truede liv må reddes og alle tenkelige midler taes i bruk: En nyre her, litt ryggmarg der. Til sist er det stort sett bare hjertet igjen – men hva skjer når den hjertetrengende vekker sterkere følelser enn donorglede?
Syv liv – eller Seven Pounds (vekta til Will) er like tynn og gjennomsiktig som en krill. Klart at Will Smith er en likandes kar med et godt ansikt, men det rettferdiggjør ikke å bruke hodet hans som filmatisk dreiepunkt: Vel og bra at øynene er sjelens speil, men når hovedpersonens kvaler kun tematiseres som utydelige refleksjoner i en mørk Messias’ blanke, selvmedlidende øyne og intetsigende mimikk, kunne lerretet like gjerne vært dekket med en stor brun ballong. Men, to lyspunkt kan vi trekke fram: Rosario Dawson (hjertefeilkvinnen) leverer en nesten rørende rolletolkning og vi får se en tank med verdens mest dødelige manet. Opptil flere ganger.
