Verneverdig patina versus nytt porselen
Sarah Polleys andre spillefilm portretterer et parforholds nesten umerkelige dissonans som fine krakeleringer i en arvet kopp: innforståtte og sjarmerende mønstre på den ene siden, sprekkdannelser før brudd på den andre.
I sentrum står barnlige Margot (Williams). En ung skribent med helhjertede ambisjoner om et mindre selvfølgelig og mer fysisk samliv med ektemannen Lou (Rogan); kokebokforfatteren, muntrasjonsrådet og bestevennen. Et arnested for lykke, men også kilden til forutsigbarhet og uro. Eller er det naboen Daniel (Kirby) som iverksetter problematikken? Vakker og verbal, intim og henvendt. Og følelsene like ubudne som ønsket, slik intense og upassende følelser gjerne er.
Det er i skildringen av det dønn hverdagslige ved det absolutt opprivende, at Take This Waltz har sin styrke. I kontrasten mellom ekteparets familiaritet og erotisk forkleinende babyspråk og den dypere resonansen mellom Margot og Daniel. Her moraliserer ikke Polley, men viser udramatisk frem ulike faser av et relasjonelt limbo. Også Margots nesten overaskende forsøk på redelighet og omsorg er godt fortalt og vel spilt.
Likevel, Take This Waltz har noen svakheter. Her er det først og fremst manuset som skurrer med for mange vekslinger som minner om Før Soloppgangs (1995) gatesmarte og effektive, men for grunne dialoger. Som når Margot allerede i en av åpningssekvensene forteller Daniel at hun ikke liker flyplasser fordi hun er redd for å være “midt mellom ting”, at hun aller mest er redd for å være redd. Et unødvendig frampek til filmens opplagte tematikk og en form for selvbevisst naivitet som gjorde Før Soloppgang frisk for, vel, tyve år siden.
På samme måte er filmfotografens skiftende skarphet i fokus, og fokus på føtter er et grep som føles datert. Pent og poetisk, men også Lost i Translation.
Helt til sist må det sceniske bakteppet nevnes. Et autentisk Toronto så fargerikt og Frida Kalo-møter-90-tallet at det vekker feilaktige forventninger om en magisk-realistisk tvist.
Ungt og smertefullt, tålmodig og realistisk, men tyve år for sen til å bli en ny generasjons forholdsmanifest.
Ragnhild Brochmann
Premiere 10. august
